Farene. Når du jobber med noe så omfattende og gravalvorlig som politiske sanger er det mange farer som kan lure underveis i prosessen mot å fullføre arbeidet til noe man kan være fornøyd med, være stolt av og stå rakrygget for – gjerne resten av sin karriere. Det kan fort bli pretensiøst. Det kan raskt bli banalt med ordknappe oversettelser og subjektive ytringer. Det kan være lett å opptre for påtrengende og risikere å pine lytteren gjennom utallige politiske landskap. Det kan raskt bli monotont og moldstemt i et melankolsk dyp uten bunn.

Moddi har med Unsongs klart å sjonglere seg elegant mellom alle disse fallgruvene og kommet ut på den andre siden med en dynamisk og vellykket produksjon av en ferskvare. Han låter veldig oppriktig og som seg selv lik, men samtidig er det fristende å kunne sammenligne han med noen av vår tids musikalske storheter for å vise hvor stor bredde det ligger i dette arbeidet. Han synger tidvis med en intensitet og desperasjon lik Bright Eyes, han kan opptre høylytt og protesterende som Billy Bragg, men samtidig ta det ned til det intime og lengtende alla Fionn Regan og han kan gjøre det luftig, orkestralt og hjerteskjærende vakkert som bare Sufjan Stevens på sitt beste.

Unsongs har et rikt lydbilde som hovedsaklig bygger rundt Moddis ekspressive vokal og hans pendlende fingerspill som både er drivende rytmisk og harmonisk. Sangene og arrangementene er overraskende melodiske og fengende. Det er dramatisk, men samtidig sprudlende av overskudd og lekenhet. Dette er intellektuelt, men det føles veldig instinktivt og direkte. Det er alvorlig, men samstundes oppløftende og inspirerende. Det ruver en tristhet over musikken – det å fronte så mange av verdens problemer og konflikter på et og samme sted, men Moddi klarer å tilføre en energi, en intensitet, en intensjon, et håp og et sterkt ønske om å kunne overvinne eller overkomme. Skulle det være hans egne spøkelser eller verdens byrder som henger over oss som regntunge grå skyer.

Moddi har klart å lage et mesterstykke av en plate – jeg vet det er store ord. Men - han har turt å gi alt. Hodet først og så får det komme det som måtte komme i ettertid – bære eller briste. Han har simpelthen fått en veldig god ide og han har fulgt den ideen helt til døra. Han har laget en plate med stor P – fra begynnelse til slutt. I disse digitale tider burde man egentlig bare logge seg av Spotify, komme seg ned på Big Dipper eller hva nå enn den lokale platesjappe måtte hete – kjøpe plata, ta den med hjem og spille den om og om igjen fra ende til annen slik som man pleide å gjøre i gamle dager. Dette er en sammenhengende opplevelse, ingen oppramsing av singler og potensielle radio-låter. Dette fremstår mer som en musikalsk reise gjennom vår tids sivilisasjon, enn en samling av politiske låter. Det låter som én sang, én stemme, én begynnelse, én reise og én slutt. Det er totalt. Det er sterkt. Veldig sterkt.