Ljungblut er klare med nytt album, Ikke alle netter er like sorte, og det er ingen tvil om at bandet som startet som solosprosjektet til Kim Ljung (Seigmen, Zeromancer), har klart å skape et særegent og lett gjenkjennelig sound, med innslag av gamle orgler, stryk og blåsere som supplement til det ellers så nakne og sårbare lydbildet. Dette er en deilig popskive med Ljungs klare signatur, både musikalsk og lyrisk.

Det har blitt sagt at låtene til Ljungblut i stor grad er materiale som ikke passer inn musikken til Seigmen eller Zeromancer. Sett utenfra, kan det også fremstå som de mest ærlige utgivelsene. Det hele virker så nært og direkte, og de fleste tekstene evner å treffe deg knallhardt. Servert sammen med de melankolske arrangementene og de vakre melodilinjene, alltid med ARP Omnien som ligger under og gir klangbunn, blir dette rett og slett musikalsk kunst.

Sånn sett er Ikke alle netter er like sorte et album som tar opp tråden etter forgjengerne, men det fremstår kanskje som den aller mest stilsikre platen i rekken. Så kan det selvfølgelig diskuteres om det utelukkende er en styrke, eller om det blir for ensformig. Selv er jeg ørlite usikker akkurat her. Misforstå meg rett. Dette er et nydelig album, men jeg savner kanskje litt av den musikalske variasjonen fra tidligere utgivelser, og foreløpig er mine Ljungblut-favoritter fremdeles plassert på The other side of all things og Capitals. Unntaket er Krysantem, en aldeles fantastisk låt som er på god vei inn i favorittkategorien.

Men det finnes nok av gullkorn også på denne utgivelsen. Låter som Tempelhof, Selvportrett og Kast blomstene på er perler, og alt i alt er Ikke alle netter er like sorte et album som kommer til å bli spilt mye her i huset utover høsten. Dette er perfekt musikk nå som høstmørket faller på.

Platen slippes digitalt og på både vinyl og cd fredag 30.september.