Thom Hell (40) lovte at fjorårets album Until This Blows Over skulle være det siste med depping over kjærlighetslivet. Og i så måte holder han ord på Happy Rabbit, som har mer optimistiske tekster og heldigvis bedre melodier. Disse er preget av strykere og blåsere, og selv spiller han gitar, bass og keyboards. Tekstene er stort sett bra: Noen er tilbakeskuende, andre handler om hans nye liv som småbarnsfar.

Albumet begynner med en kort instrumental med trombone, klarinett, fløyte og strykere. De neste fem låtene er imidlertid langt unna symfonisk popmusikk. 1985 er en glimrende, fengende, søt single som mimrer om barndommen og krydres av Jonas Alaskas harmonivokal og Thom Hells gitarsolo. Famous har tøft basspill, en elegant popmelodi, et flott synthriff, koring ved Sondre Justad og et 70-tallslydbilde som får meg til å tenke på 10cc (en av mange artister Thom Hell takker for inspirasjon på coveret).

Blues in A er en deilig ballade i Brian Wilson-land, mens singlen Leave Me To Die byr på spretten pop, hardtslående komp og uimotståelig melodi. Den velspilte, men langdryge symfopoplåta In The Night har en avslutning som slekter på Queen og The Beatles. Play er en leken, pianobasert instrumental med barnepludring i bakgrunnen. Jeg liker den elegante valsetakten som Without You går i, men dessverre er teksta en tåpelig hyllest til marihuana.

De åtte siste sangene på plata er popsymfonier av varierende kvalitet. Jeg liker den tandre, vakre balladen Happy Rabbit, hvor koringen peker mot Beach Boys. Thom Hell spiller alt selv på Joy and Happiness Part I - et slags preludium til Part II, som er fengende pop med strykere og tekst om det glade ungkarslivet. Etter et halvt minutts pause kommer den 16. og siste låta, The Voyage Home, med Thom Hell på alle instrumenter og koring (som er massiv). Dette er en varm og vemodig ballade som imidlertid blir for langtekkelig fordi den varer hele ni minutter.

Happy Rabbit er et godt popalbum som ville ha vært enda bedre om spilletida hadde vært skåret ned med et kvarter. Men jeg må si at Thom Hell virkelig er tilbake i god popform her. Flere av sangene hadde fortjent å bli hits.