BANKS
The Altar
Lett underveldende klubbflørt
BANKS ble kjent for massene i 2013, og etablerte seg for alvor som husholdningsnavn med 2014-debuten Goddess. Med det plasserte hun seg selv i toppsjiktet av den meget tidsriktige bølgen av minimalistisk R&B. Nå er hun tilbake med oppfølgeren, titulert The Altar, som tar ting litt mer i retning tradisjoner man gjerne forbinder med downtempo klubbmusikk og house. Soul og R&B referansene er der enda, men de angripes fra en litt annen vinkel. Resultatet er greit, men lettere underveldende.
Nærliggende sammenligninger innen teknisk sterke soulstemmer over smarte men sparsommelige produksjoner vil være artister som FKA Twigs, eller nylig albumaktuelle Frank Ocean og Solange på den andre siden av dammen. Der disse artistene har sterke kort i ermet når det kommer til særegenhet, faller kanskje Banks litt gjennom på akkurat det. Hun har sin egen sound, men den oppfattes fort som noe mer generisk og forutsigbar enn det de andre. Det er ikke det at The Altar ikke har sterke melodier, men man sitter igjen med følelsen av at BANKS ikke opererer med det samme sterke overskuddet som formidlet på debuten.
Hooks finnes i plenty, men følelsen av intetsigenhet i materialet er litt for påfallende til at man dras skikkelig inn i BANKS verden denne gangen. Retningen plate nummer to tar er dristig og frisk, men helheten som presenteres faller til syvende og sist gjennom i det brede utvalget av sterke utgivelser som har dukket opp i hennes sjangersegment den siste tiden.
BANKS på Facebook
Nærliggende sammenligninger innen teknisk sterke soulstemmer over smarte men sparsommelige produksjoner vil være artister som FKA Twigs, eller nylig albumaktuelle Frank Ocean og Solange på den andre siden av dammen. Der disse artistene har sterke kort i ermet når det kommer til særegenhet, faller kanskje Banks litt gjennom på akkurat det. Hun har sin egen sound, men den oppfattes fort som noe mer generisk og forutsigbar enn det de andre. Det er ikke det at The Altar ikke har sterke melodier, men man sitter igjen med følelsen av at BANKS ikke opererer med det samme sterke overskuddet som formidlet på debuten.
Hooks finnes i plenty, men følelsen av intetsigenhet i materialet er litt for påfallende til at man dras skikkelig inn i BANKS verden denne gangen. Retningen plate nummer to tar er dristig og frisk, men helheten som presenteres faller til syvende og sist gjennom i det brede utvalget av sterke utgivelser som har dukket opp i hennes sjangersegment den siste tiden.
BANKS på Facebook
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>