Itasca er artistnavnet til Kayla Cohen, som bor i Los Angeles og er en del av byens visemiljø. Hun er tydelig inspirert av 70-tallets hippieinspirerte Laurel Canyon-sound på sitt 4. album, Open To Chance, som er hennes første med band. Åpningslåta Buddy er den første av fire strake med steelgitar. Den nydelige melodien er en av platas beste og står i stil til den vakre, skjøre vokalen og de fine stemningene. Folk-legenden Vashti Bunyan er et greit referansepunkt.

Så følger to akustiske sanger som preges av Itascas fingerspill på gitaren. Av disse er jeg spesielt svak for den innsmigrende No Consequence. Den hylende steelgitaren på den fengende G.B. får meg til å tenke på Beachwood Sparks. Balladen Carousel skiller seg ut ved bare å ha steelgitar og Itascas piano i kompet. Men melodien er for pen, pyntelig og lite spennende.



Det er tre anonyme låter midtveis på albumet, etterfulgt av to nye høydepunkter: Angel, med flott doubletracking av Itascas stemme, og Daylight Under My Wing, som er en av to sanger med fløyte. Itascas vakre, stemningsfulle musikk er som en mild bris på en solskinnsdag. Det flotte coveret står i stil til musikken, som anbefales folk med sans for acid folk, Nick Drake, Bridget St. John, Espers, Linda Perhacs og spesielt Vashti Bunyan.

Noe ensformig er Open To Chance, og jeg skulle ønske Itasca hadde tatt med flere uptempolåter. Men de mange balladene setter lytterne i en slags transe som gjør at man blir helt oppslukt av albumet. Det er et av årets vakreste!