Itasca
Open To Chance
Nydelig acid folk med mye steelgitar
Itasca er artistnavnet til Kayla Cohen, som bor i Los Angeles og er en del av byens visemiljø. Hun er tydelig inspirert av 70-tallets hippieinspirerte Laurel Canyon-sound på sitt 4. album, Open To Chance, som er hennes første med band. Åpningslåta Buddy er den første av fire strake med steelgitar. Den nydelige melodien er en av platas beste og står i stil til den vakre, skjøre vokalen og de fine stemningene. Folk-legenden Vashti Bunyan er et greit referansepunkt.
Så følger to akustiske sanger som preges av Itascas fingerspill på gitaren. Av disse er jeg spesielt svak for den innsmigrende No Consequence. Den hylende steelgitaren på den fengende G.B. får meg til å tenke på Beachwood Sparks. Balladen Carousel skiller seg ut ved bare å ha steelgitar og Itascas piano i kompet. Men melodien er for pen, pyntelig og lite spennende.
Det er tre anonyme låter midtveis på albumet, etterfulgt av to nye høydepunkter: Angel, med flott doubletracking av Itascas stemme, og Daylight Under My Wing, som er en av to sanger med fløyte. Itascas vakre, stemningsfulle musikk er som en mild bris på en solskinnsdag. Det flotte coveret står i stil til musikken, som anbefales folk med sans for acid folk, Nick Drake, Bridget St. John, Espers, Linda Perhacs og spesielt Vashti Bunyan.
Noe ensformig er Open To Chance, og jeg skulle ønske Itasca hadde tatt med flere uptempolåter. Men de mange balladene setter lytterne i en slags transe som gjør at man blir helt oppslukt av albumet. Det er et av årets vakreste!
Så følger to akustiske sanger som preges av Itascas fingerspill på gitaren. Av disse er jeg spesielt svak for den innsmigrende No Consequence. Den hylende steelgitaren på den fengende G.B. får meg til å tenke på Beachwood Sparks. Balladen Carousel skiller seg ut ved bare å ha steelgitar og Itascas piano i kompet. Men melodien er for pen, pyntelig og lite spennende.
Det er tre anonyme låter midtveis på albumet, etterfulgt av to nye høydepunkter: Angel, med flott doubletracking av Itascas stemme, og Daylight Under My Wing, som er en av to sanger med fløyte. Itascas vakre, stemningsfulle musikk er som en mild bris på en solskinnsdag. Det flotte coveret står i stil til musikken, som anbefales folk med sans for acid folk, Nick Drake, Bridget St. John, Espers, Linda Perhacs og spesielt Vashti Bunyan.
Noe ensformig er Open To Chance, og jeg skulle ønske Itasca hadde tatt med flere uptempolåter. Men de mange balladene setter lytterne i en slags transe som gjør at man blir helt oppslukt av albumet. Det er et av årets vakreste!
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>