Etter å ha avslutta en slags trilogi med forrige album Heim for å døy er det forandringer å spore hos Bjella denne gangen. De mest tydelige forandringene er det øret som først biter seg merke i, lydbildet er mer åpent og ja, det er rett og slett mer lyd. Kjartan Kristiansen er ute, og inn kommer Bård Ingebrigtsen som produsent. Dette har resultert i et lekent og spennende sound. Det er sobert spilt, men stjernelaget med bassist Eirik Øyen, strengemester Geir Sundstøl og allestedsværende trommis Kenneth Kapstad brilijerer alle med fingerspitzgefühl.

Bjella serverer oss elektrisk folkrock med hint til sekstitallet på Alt rundt er det samma, herlig støykakafoni avslutningsvis på Blomen, litt frekk bluesa soul på Stjernepar, Neil Young lurer i skyggen på gode Liv og vi får herlige Tom Waits-anno Blue Valentine vibber på To måna utta regn med den gjestende Kjetil Møsters saksofon. Litt av hvert med andre ord, og det mest imponerende er at absolutt alt funker. Slik går det med flinke folk og ordentlig gode låter i bånn.


Så musikken er på stell, men med Bjella er tekstene minst like viktig. I en tradisjon som har store totempåler som Alf Prøysen og Olav H. Hauge, har Stein Torleif Bjella plassert seg som en av våre viktigste hverdagspoeter. Det har tidligere vært svært så mørkt stilt, men med gode porsjoner svart humor. Denne gangen sees det både innover og utover, med hverdagsheltene går det både opp og ned. Damene velger gjerne noen andre, men det går da ikke så gæli likevel. Det er sosialrealistiske gode liv som skildres, som regel i jeg-person, slik at vi får den nærheten som trengs med at sangeren er protagonisten. Jeg tror dog ikke at luringen Bjella skriver så mye direkte om seg selv, han er for god til det. Med få ord får han sagt så mye om den verdenen vi lever i, som i Blomen.

«kem var det som sa
det her er ikkje nok
laga helvete på jord...»

Eller i avsluttningslåta Utover Øvre-Ål.

«det er viktigere enn nokon gong
å definere rikdom
må eg ha høgre mål
ut over Øvre-Ål..»