42-åringen fra Los Angeles har vært norgesvenn siden gjennombruddet i 2005. I fjor kom Better Than Home og allerede i år Fire on the Floor, der avslutningslåta No Place Like Home nærmest er en slags fornektelse av tittelen på forrige album. Her synger Beth Hart flott om seg selv etter endt turné, kun kompet av strykere og sitt eget piano.

Hart er mest kjent for sin kraftige, følselsesladde, Janis Joplin-inspirerte stemme, men den bruker hun heldigvis sjelden på den nye plata. Hun overrasker mye på noen av låtene, slik som på de tre jazzinfluerte balladene: Jazz Man er fingerknipsende swingjazz med blåsere og gitarsolo, Coca Cola er en drømmende sang der Hart minner om Billie Holiday, mens Woman You've Been Dreaming er en elegant jazzballade med cello.

Enda bedre er to uptempolåter. Let's Get Together er sprudlende retrosoul med Memphis/Stax Records-preg, boblende hammondorgel, blåsere og uimotståelig refreng. Og den beste rockelåta er Love Is A Lie der gitarsoloen er tøff og stemmebruken ikke er slitsom. Tekstene hennes er som vanlig personlige og fulle av følelser.

Med Fire on the Floor har Beth Hart lagd sitt mest varierte album. Det er muntrere og lettere enn tidligere, og flere av låtene er uvanlig fengende. Kanskje plata vil skaffe henne nye fans?