De fleste har hørt om eller hørt noe med Yello. Til tross for få virkelige hitsingler og stort albumsalg har de likevel hatt en svært suksessrik karriere. En stund fantes det knapt 80-tallskomedier og ungdomsfilmer hvor låten Oh Yeah ikke ble brukt når en vakker kvinne kom inn i rommet, The Race (deres største hit) blir konstant brukt i sendinger om motorsport, låtene deres dukker stadig opp i reklamefilmer og mange elektronikahelter nevner Yello som sine helter.

Dieter Meyer og Boris Blank er en merkelig konstallasjon. Førstnevnte er millionærsønnen som driver kaffe- og kakaoplantasjer, er performancekunstner, gambler og musikkvideo- og filmregissør. Han skriver tekstene til Yellos plater og framfører vokalen. Boris Blank er nerden som sitter i studio og tryller fram lydbilder som ingen før har tenkt på, og som ikke en gang vil ha sin duopartner i studio mens han jobber med musikken.

Så, har dette innflytelsesrike bandet noe å melde i 2016? Jeg må, litt overrasket, si at ja, det har de, spesielt med tanke på at de egentlig ikke har gitt ut særlig mye spennende siden Pocket Universe som kom i 1997. Toy er en morsom og og svært leken plate

Yello gjør ikke noe de ikke har gjort før, men store deler av sjarmen med platen er at man sitter og smiler og nikker og tenker: Så godt å ha Yello tilbake slik!

Limbo, første single, er umiddelbart ikke så veldig fengende, men etter å ha hørt den noen ganger vokser den kraftig. Den blir avløst 30’000 Days og Electrified II som begge er klassisk Yello. Spesielt siste ispedd kvinnelig og synthvokal, merkelige breaks med prosesserte lyder og gitarer er et Yello i storform.

I Kiss the Cloud tar Yello en vending de ikke har tatt før. Vi er her i territoriet til Rhys Fulber i Conjure One og tidvis Delerium, med en vakker, vakker vokal av Fifi Rong. Det er generelt veldig mye kvinnelig vokal på Yello denne gangen. Men låten Dark Side kunne vært løftet enda høyere om de ringte Stina Nordenstam igjen da den er litt lik To The Sea fra Pocket Universe.

Tool of Love er vi i Rubberbandman-land og den er en perfekt låt for tv-serier og film. I Give You The World har vi Yello slik de var på albumet Stella, glimrende beat og driv, og selvsagt masse rare lyder i bakgrunnen.

Det er mange som har glemt hvor rare og eksperimentelle Yello var på sine første album, og heldigvis tar de seg råd til noen slike musikalske sidespor her også. Dialectical Kid er det meste fengende av lydeksperimentene, men på Pacific AM, Magma, Toy Square og Frautonium er vi virkelig over i et lydlandskap som de som savner eldgammel Yello vil elske.

Produksjonen på Toy er selvsagt helt på topp. Vi snakker tross alt om Boris Blank. Alt i alt er dette er et svært velkomment comeback og en plate som fortjener å bli like kjent som det de gjorde på 80- og 90-tallet.