Barry Gibb (70) er den eneste gjenlevende i Bee Gees, etter at hans brødre, tvillingene Maurice og Robin, døde i hhv 2003 og 2012. Hans eneste soloalbum før dette kom i 1984 og 1988 (filmmusikk), og det siste Bee Gees-albumet er 15 år gammelt, så forventningene har vært store til In The Now.

Han synger som vanlig følsomt og flott, men falsetten er det ikke mye kraft i lenger. Dessverre er det ikke høy kvalitet på samtlige av albumets tolv hovedlåter (Deluxe-utgaven har ytterligere tre). Barry har skrevet dem sammen med sine sønner Stephen (som også spiller gitar) og Ashley Gibb.

Åpningslåta In The Now er den mest Bee Gees-aktige av alle her. En helt grei mid-temposang med stemningsfullt elpiano. Grand Illusion bare står og stamper uten å ta av. Men så følger platas beste ballade, Star Crossed Lovers, der Barry bruker Romeo & Julie-metaforer når han synger vakkert om sin kone gjennom over 45 år. Arrangementet er Bacharach-aktig og byr på strykere og en fin akustisk gitarsolo.

Jeg liker godt de fengende Blowin' A Fuse (med countrygitar og et psykedelisk midtparti) og Home Truth Song (med personlig tekst), den vakre balladen Cross To Bear (som imidlertid er to minutter for lang), den mektige, Roy Orbison-inspirerte balladen Shadows (med strykere og latino-stemninger) og Diamonds, som har et supert refreng.

Resten av låtene er midt på treet. Det samme gjelder de tre bonuskuttene (Den søtladne Soldier's Son har imidlertid en fin steelgitarsolo ved Bee Gees' turnégitarist på 70-tallet, Alan Kendall). In The Now er et godt, men ujevnt album. Bee Gees-fansen vil nok være fornøyd. Men jeg hadde forventet noe enda bedre fra en mann som ikke har utgitt plater på lenge.