Mange trodde Pretenders var oppløst etter at Chrissie Hyndes første soloalbum, Stockholm, kom i 2014. Men hun syntes de nye sangene passet bedre under bandnavnet. Akkurat som på forrige Pretenders-plate, Break Up The Concrete (2008), er ikke trommis Martin Chambers med. Han og Hynde er de eneste gjenlevende fra originalbesetningen anno 1978.

Takket være produsent Dan Auerbach høres 65-årige Hynde fresk ut på Alone. Han er mest kjent fra duoen The Black Keys, men musikerne her er stort sett hentet fra hans andre band, The Arcs. Tittelkuttet åpner albumet og er en hyllest til singellivet, ikledd skramlete poprock, en herlig orgel- og gitarlyd og litt snakkesynging i Lou Reed-stil. Ja, mange av tekstene er som et lydspor til hennes selvkritiske biografi fra i fjor. Titlene på Never Be Together (med legenden Duane Eddy på gitar) og balladen I Hate Myself sier mye, for hun er smertelig åpenhjertet her. Sistnevnte har en herlig groove som fans av Black Keys vil digge.

The Man You Are er et slags åpent kjærlighetsbrev til potensielle kjærester. Denne melodien er blant albumets beste, sammen med pop-perlen Let's Get Lost (medkomponist: Amanda Ghost) og Death Is Not Enough, som er en lekker ballade med steelgitar. Aller best er singlen Holy Commotion, som er oppført som bonuskutt her. Ei fengende, original låt med et tøft synthriff som går i loop og et "girl group sound" som hyller The Ronettes. Dette er den beste Pretenders-singlen siden 80-tallet!

Tøff er også Gotta Wait, som høres ut som hardtrockende glamrock à la T.Rex, mens One More Day er smektende latino-pop. Albumet har også noen ordinære melodier, men tekstene er jevnt over gode. Alt i alt er det en opptur i forhold til de to andre platene Pretenders kom med på 2000-tallet.