American Football har etter kun en EP og et album, gitt ut i 1998 og 1999, og oppløsningen av bandet i 2000 fått en stadig større status innenfor emo-miljøet og har de siste årene nærmet seg kultstatus. Faktisk så har huset avbildet på debutalbumet også opparbeidet seg kultstatus

Det er derfor liten tvil om at for de som har lagt sin elsk på dette albumet og bandet så er dette en etterlengtet utgivelse og en utgivelse med enormt stor fallhøyde.

Allerede fra første låt Where Are We Now er det helt tydelig at bandet har gjennomgått forandringer på de 17 årene siden sist. Da er det først og fremst produksjonen og vokalen som markerer seg markant annerledes enn på forrige. Generelt er lydbildet mykere og mer velprodusert, men til tross for visse, om man vil kosmetiske, endringer er det liten tvil om at dette er American Football.
Gitaren er sentral i låtene, men uten at den føles slitsom men heller akkurat passe til stede. Pene melankolske melodier blir øst ut og vokalen passer meget bra, kanskje mer kontrollert enn før og "penere" om du vil. Denne endringen vil nok være polariserende for folks inntrykk av platen, men personlig så fremstår vokalen perfekt til musikken. På låten Desire Gets In The Way er jeg fortsatt i tvil om jeg liker nesten-skrikevokalen men det er eneste jeg har å utsette på vokalen. Trommene er for øvrig ekstremt stilige og akkurat passe intrikate, uten å bli slitsomme og bassen fyller ut der den må og pakker alt sammen pent og pyntelig inn, akkurat som den skal gjøre.

Albumet er generelt imponerende på det musikalske, men det er imidlertid ikke perfekt. Flere av låtene virker nærmest halvferdige da det er pakket inn svake partier i låtene som ellers er bra. Det som trekker ned er at de ofte blir kjedelige og «flate». Det er ingen sanger som bare er dårlige, men flere har dårlige partier. Eksempler på dette er Born To Loose og nevnte Desire Gets In The Way .

Men hvordan er det da med tekstene som er så ekstremt viktig innenfor emomusikk? Det korte svaret er at de sitter som et skudd. Temaer som ensomhet, lengsel og eksistensialisme er vel nærmest obligatoriske og blir selvfølgelig levert som bestilt. Dette kombinert med formidlingen til vokalist Mike Kinsella som er eksemplarisk så blir det hele veldig bra. Her kunne de kanskje bommet i forhold til fanbasen ettersom det nå tross alt har gått 17 år siden sist, men de tar for seg såpass universelle temaer og på en så bra måte at det unngår de uten problemer. Temaene som nevnt over slutter vel aldri å være aktuelle? Det vil være vanskelig å plukke ut en eller to låter som skiller seg ut tekstmessig ettersom de alle låtene har stilige elementer i seg så der blir det fort veldig individuelt hva som treffer, men hvis jeg måtte plukket ut en så ville det måtte være I Need a Drink (or Two or Three) .

Totalt sett må jeg si at albumet er imponerende bra, til tross for at det ved første gjennomlytt virket flatt og kjedelig så har det vokst på meg og jeg sitter nå med en følelse av at dette albumet kommer til å bli en personlig favoritt. Låter som Give Me The Gun , I've Been Lost For So Long og My Instincts Are The Enemy er albumets sterkeste låter og går på repeat. Det at jeg har tatt meg selv i å nynne på låtene avkreftet også en mistanke jeg hadde om at musikken kanskje ikke var fengende nok til å feste seg.
Totalt sett et sterkt album og det eneste som gjør at det ikke når helt opp til toppkarakter er det at flere sanger bærer preg av å halvferdige og faller litt gjennom, satt opp mot nivået ellers.

American Football viser at det ikke er alt som kommer fra USA som har ettersmak av hat, rasisme og sure oppgulp (les: presidentvalget). Det trengtes.