Los Angeles-bandet Dawes' tre første album var preget av vare, vakre, lavmælte, akustiske sanger, følsomt sunget av låtskriver Taylor Goldsmith. På femtealbumet We're All Gonna Die har de trolig gått vekk fra denne stilen for godt. Produsent Blake Mills har programmert trommer og gitt dem et mer hardtslående, elektronisk lydbilde. Amerikanerne kaller Dawes et folkrockband, men jeg vil si det er popmusikk de lager.

Førstesinglen One Of Us er full krise. De harde rytmene passer ikke Dawes i det hele tatt. Tittelkuttet er bedre - en vakker ballade med strykere. Og skurrende toner kan heldigvis ikke ødelegge den fengende popsangen Roll With The Punches.

Less Than Five Miles Away er en fin ballade med tøff bass, og overgås av den smellvakre balladen Roll Tide, som har et nydelig strykerarrangement. For No Good Reason har flott slidegitar og god tekst. Her får vi høre de gode gamle Dawes.

Quitter er hardtslående, elektronikapreget pop med fuzzbass og akustisk gitarsolo. Låta bare durer av gårde uten å ta av. Heldigvis avsluttes albumet med en smektende perle, As If By Design, som er krydret med Cuba-inspirert piano og mariachitrompet.

Dawes har nådd et veiskille med We're All Gonna Die. Jeg syns ikke elektronikken passer til bandets sanger. Med en annen produsent og innpakning hadde jeg kanskje likt dem bedre.