”De dagene jeg mister ting” - åpningssporet til Frida Ånneviks nye plate “Her Bor” er så vakkert, så originalt, så forfriskende, så symfonisk og så vokalt kreativt at det kunne holde for en hel plate. Låta er så dynamisk og det finnes så mye plass og rom at man lett kunne ha rotet seg bort der inne - fortapt i skjønnhet og fascinasjon av hva Ånnevik og hennes medmusikanter foretar seg.

Vokalen. Det gjentar seg gjennom hele platen, men spesielt i denne første låta får vi høre Ånneviks unike vokalegenskaper. Hun har en tilnærming til sangen som kanskje få eller ingen har her hjemme eller noen annensteds hen. Jeg hørte henne i studio en gang for lenge siden hvor hun gjorde noe vokal for Finnskogen Jakt og Strengelag og det slo meg allerede da hvor stort vokabular hun har å spille på. De små detaljene, diksjonen og de små lydene her og der – et veldig friskt og levende uttrykk. Og på ”Her bor” hører vi henne i et fullt utviklet voksent format hvor lag på lag av Frida Ånneviks vokal fletter seg inn i hverandre – i en vokal symfoni.



Bandet. Men det er også et andre element her som gjør denne produksjonen veldig behagelig og lett å føle seg bekvem og hjemme i. Med seg har Ånnevik et band av ypperste klasse. I Pål Hausken har hun en trommis som skaper driv uten å ta opp masse plass – eksempelvis i ”Står meg av” hvor han unnlater å bruke hi-hat, men lar basstromme og skarp klinge fritt, nesten hengende i lufta. Resten av bandet legger seg på samme linje - Haldor Røyne med utsøkt akustisk fingerspill. I ”Hvem vi er” hører vi Jo Berger Myhre med tidvis enkel, men samtidig pulserende og karakteristisk kontrabass. På samme låt er det som om Andreas Løwe drypper regndråper ut av sin Wurlitzer. Veldig vakkert.

Bak spakene. Det tredje elementet må udiskutabelt være Kåre Chr. Vestrheim som drar i trådene, spiller ball med Ånnevik og gir hele plata en umiskjennelig Vestrheimsk helhet fra begynnelse til slutt - som en bok man åpner, leser igjennom, lukker og slukker lyset – trøtt, men lykkelig - før man sovner en mørk og regnvåt oktober natt i Oslo.

Tekst. Ånnevik forteller sine historier med nærhet, men samstundes nok avstand til at det ikke blir klamt. Jeg glemmer tidvis at hun synger på norsk – fordi hun gjør det så naturlig, så uanstrengt, så uttrykksfullt og originalt – både i ordvalg, subtile innslag av dialekt og en unik norsk diksjon jeg ikke tidligere har hørt maken til. Og det uten at det blir pretensiøst. Ånnevik gjør det med ydmykhet.


Vi snakket med Frida om det nye albumet