Det ser ut som om Conor Oberst har lagt sitt band Bright Eyes på hylla. 36-åringen har nemlig bare utgitt soloalbum siden 2011, og Ruminations er det 3. på rad. Det er helt akustisk, enkelt innspilt med bare kassegitar, piano og munnspill forrige vinter i hans hjemby Omaha, Nebraska. Vinterens isolasjon har satt sitt preg på musikken, og tekstene tyder på at Conor har hatt det vanskelig i livet sitt.

Ruminations kan oppfattes som ensformig. Men plata blir likevel en lytteropplevelse fordi Conor synger så godt og har lagd en rekke gode melodier. Vokalen er som vanlig intens, og han spiller munnspill som forbildet Bob Dylan - altså ikke helt perfekt. Dylans beatnikstil fra 60-tallet preger låter som Barbary Coast (Later) og Counting Sheep, som handler om å være sengeliggende med sykdom.

Aller best på albumet er åpningslåta Tachycardia som er full av metaforer (tachycardia betyr "hjerteklapp"), den sorgfulle A Little Canny (med et tøft, bluesinspirert gitarriff) og avslutningen med den nydelige You All Loved Him Once og den mektige Till St. Dymphna Kicks Us Out.

Ruminations er enda et godt album fra Conor Oberst, som vi kan oppleve solo på Rockefeller 23. januar 2017.