For en som er i fanklubben til Lars Fredrik Beckstrøm (og ja, jeg er sikkert skyldig i min spede ungdom i å stå og rope på hans låter) er det en stor glede å konstatere at han endelig har fått åpne et deLillos-album. Sangen Jesusmannen handler om byoriginalene som ikke lenger finnes. Disse som alle visste hvem var. ”Ta meg med dit de bor, jeg vil treffe dem igjen” synger Beckstrøm sårt.

Albumet ble spilt inn før bandmaestro Lars Lillo-Stenbergs mye omtalte hjerteinfarkt. Likevel er det mye fundering over livet og de valg man har tatt. Nå har nostalgi vært noe deLillos har vært både hyllet og kritisert for i hele karrieren, men det slår virkelig ut i fullt monn på tittelsporet.

Bjørg Johansen er en herlig sak som bringer tankene til Sveve over byen melodimessig og Snill og smart tekstmessig. Første ettersommerdag tjuvlåner gitarstrofene som åpner Min beibi dro av sted og den oppsummerer det man alltid sitter igjen med etter sommeren: Følelsen av alt det man ikke fikk gjort.

Den irsk-pregede låten Bare meg av Beckstrøm er et herlig og friskt innslag før vi kommer til en låt som vil bli stående som en bauta i deLillos låtkatalog. Det kalde vannet er en historie om traumatiske barndomsminner, vakkert bygget opp med kun piano og Lars Lillo-Stenbergs ståre stemme, før det hele leder opp til fullt band med ”ahhh”-ing på koringen. Blir en høydare på konserter framover, merk mine ord (jeg vet, for jeg så lanseringskonserten på Big Dipper i Oslo sist helg).

Og jaggu slipper ikke Lars Lundevall til på Leve mer. Det hadde vært artig om deLillos en gang satte seg ned og skrev låter sammen, jeg tror det kunne fungert strålende.

Den fine radiohiten fra i sommer om at barn aldri mer går på epleslang er også med og til slutt får vi Den sangen, om de som står på konsertene og roper ut tittelen på akkurat den låten de vil høre. Kanskje slik jeg gjorde med Kåre og Nelly i hine hårde dager.

Produksjonen til Martin Horntveth gjør ikke noe mer ut av seg enn at du hører det er deLillos. Det er bare en observasjon, ikke en klage.

Åpningssangen Jesusmannen, om byoriginalene som har blitt borte, er egentlig en sang om deLillos, om enn kanskje utilsiktet. For selv om de ikke har forsvunnet, så er de likevel originaler. Og det virker som at vi alle har tatt dem litt for gitt de siste årene. Sånn annenhver eller tredje hver høst kommer det et nytt deLillos-album. Det får terningkast fire, og så reiser de rundt og spiller på festivaler og klubber.

Og sånn går nu dagan. Men vi ville savnet dem om de ikke var der lenger.