Tommy Lorange Ottosen fra Onsøy utenfor Fredrikstad har siden 2002 gitt ut musikk som Tommy Tokyo. I 2008 fikk han et nasjonalt gjennombrudd med Smear Your Smiles Back on som var innspilt sammen med backingbandet Starving For My Gravy. Den samme konstellasjonen ga ut Go Time, Showtime & Absolute War i 2010. Musikken hadde tydelige referanser til både David Bowie og Arcade Fire. Den produktive Tokyo ga siden ut tre album uten noe fast samarbeidsorkester, i en mer dempet mer singer/songwriter-form. Den forrige utgivelsen Hev deg over det derre der (2015) var Tommy Tokyos første på norsk. Språkskiftet kom etter lengre tids tvil. Det kjentes stadig mer fremmed å synge på engelsk for et norskspråklig publikum, uttalte han, og understrekte at han skulle holde seg til morsmålet framover. På samme tid hadde flere andre norske artister kommet til den erkjennelsen, blant annet den profilerte elektronika-artisten Bertine Zetlitz, dette synkroniserte språkskiftet styrket morsmålsbølgen i norsk musikk. Tommy Tokyo er blant dem som surfer beste på denne bølgen.

Nylig slapp Tommy Tokyo Blant venner og fiender, som er innspilt sammen med De Bipolare. Det gamle backingbandet er med dette tilbake, med nytt norsk navn. Sammen har de skapt den beste Tommy Tokyo-utgivelsen hittil. Melodiene er mer fengende, og tekstene mer treffende.

Tommy Tokyos samfunnsengasjement gjennomsyrer store deler av plata. Med inderlighet og kraft både refser han styresmakter og setter ord på den vanlige mannens små og store hverdagsbekymringer. Svart magi er en morsom og litt forutsigbar kritikk av regjeringens dobbeltkommunikasjon og handlingslammelse i miljøsaken: «en minister, to ministre, tre ministre små, kjøres rundt i biler, men ingen får sitte på». Den svarte magien er et godt bilde på oljerikdommens pris: «Og så drypper vi de siste dråper svart magi, skal vi holde jerna varme og bare smi, skal vi bore i stykker resten, og la tippoldebarna svi». Miljøsaken er også tema for Mektige mor, en god oversettelse av Mighty Mother fra plata And The Horse Came Riderless… (2012).

Tommy Tokyo treffer best når han tar for seg mer trivielle livsbetraktninger. Budskapet Dansende på eggen av en kniv er ikke så veldig originalt («Lev ditt liv, dansende på eggen av en kniv, lev ditt liv som deg»), men det er framført med en lidenskap som skaper troverdighet. Den sjarmerende melodivrien på slutten av refrenget er et høydepunkt på plata. Kvikksand handler om en grådig manns fall. Istedenfor å glede seg over ulykken, gir Tommy Tokyo heller gode råd på veien ned: «Livet blir aldri slik du tror at livet ditt skal bli, om du da ikke er et pedantisk geni». Dette refrenget bygger på en svært iørefallende melodi, som fint kontrasterer de mer rytmetunge versene. Kvikksand er sammen med Dansende på eggen av en kniv to av årets beste norske låter.



Revolusjon tar til orde for å «legalisere den snurrige planten», Det er første gang jeg har hørt en norsk artist synge om cannabislegalisering. Sangen er like snurrig som planten, men den fungerer, særlig den nydelige koringa på slutten.

Flesteparten av de sju øvrige låtene på plata er også gode. Sjablong er særlig fengende, og avslutningen Som ny er en morsom beskrivelse av et ønske om forandring: «Da skal jeg kle meg i fløyel, og på hodet skal jeg bære en hatt, med bånd og fjær i rødlig skjær, slikt noe sprenger den mørkeste natt, jeg og min magiske, magiske hatt».

Tommy Tokyos gjenforening med De Bipolare er svært vellykket. Blant venner og fiender kombinerer intensiteten fra platene med Starving For My Gravy med ettertenksomheten fra soloplatene. Resultatet er musikk som treffer i hodet og hjertet, i Stavanger, her jeg sitter nå, og forhåpentlig også i Oslo, hos dem som sysler med svart magi.