Madness er seg selv lik også på Can't Touch Us Now, til tross for at de har mistet et medlem siden forrige plate: Chas Smash. Men de seks andre fortsetter å skrive sterke låter med gode tekster. Produsenter på de første platene var Clive Langer og Alan Winstanley. Medprodusent her er Langer, som har uttalt at soundet minner om andreplata Absolutely (1980). Det kan jeg være enig i, men vit at flere sanger er blitt forsterket med strykere og/eller blåserrekke. Coveret er forresten meget detaljert og bra.

Tittellåta åpner plata. En helt grei melodi der jeg syns lydbildet blir for tett og muskuløst. Det pøses nemlig på med gospelkor og ekstra blåsere (Madness har jo en saksofonist i Lee Thompson). Bedre er den mimrende og fengende Good Times, med erketypisk pianoriff ved Mike Barson, saxsolo og koring. Den fengende førstesinglen Mr. Apples har en flott gitarsolo ved gitarist Chris Foreman.

Grandslam er ska-inspirert popmusikk slik bare Madness kan lage, komplett med skuddlyder, blåserrekke, orgel og boblende melodi. Jeg digger også den morsomme teksta og melodien på Another Version og Herbert. Sistnevnte byr også på farfisaorgel og eksotiske stemninger.

Don't Leave The Past Behind You er Madness' beste poplåt siden comebacket i 1999! Denne sprudlende sangen med blåserrekke og tøft gitarriff burde ha hitpotensial. Given The Opportunity og Soul Denying er elegant, glimrende pop av den typen bandet lagde på 80-tallet.

Tekstmessig er Madness best på Mumbo Jumbo, som kritiserer regjeringens hykleri og bedrag. Og den vakre balladen Pam The Hawk er en slags vals om en beryktet tigger i Londons Soho. Her er vokalist Suggs på sitt beste.

Det eneste problemet med dette albumet er at det har for mange låter. Hele 16 stykker, hvorav fem er ordinære. Men de nevnte sangene er virkelig gode, og jeg garanterer at Madness-fansen ikke vil bli skuffet over Can't Touch Us Now.