Slår man sammen hele Metallica-katalogen: Oppturene, nedturene. Trash-metallen, de rolige melodiene. Det vakre og det brutale… Ja, da får man fort noe som minner om nettopp Hardwired… to Self-Destruct.

Dette er selvsagt ikke Metallica på sitt beste. Album som overgår Master of Puppets, And Justice for All og The Black Album vil vi nok aldri oppleve. Men at gubbene i 50-åra fremdeles har så mye trøkk i seg – ja, det er overraskende selv for den evige Metallica-optimist.

Åpningssporet Hardwired, som for øvrig er den siste låten som ble skrevet, er langt ifra den beste, men den er tøff og direkte – og føyer seg i rekken av hissige Metallica-åpninger. Atlas, Rise! gir deilige assosiasjoner til Ride The Lightning og Metallica på 80-tallet. Moth Into Flame er den mest radiovennlige av de alle, og vil nok definitivt kapre nye Metallica-fans.

Halo On Fire er det nærmeste man kommer en ballade. Låten er knallsterk, selv om den nok hadde vært bedre om to-tre minutter var strippet bort. Og nettopp der ligger Metallicas svakhet:

Er det nødvendig med 15 forskjellige temaer og gitarriff i én låt? Utrolig nok har bandet avslørt at sangene faktisk er strippet betydelig ned. De mente det var for lange låter og for mange avsporinger. Kanskje burde de tatt enda en slik vurdering før de fullførte produksjonen?

Heldigvis bikker ikke jaget etter det episke over i stormannsgalskap. Oppskriften fungeres tross alt meget bra.



For øvrig kan jeg nevne at Kirk Hammett sine gitarsoloene mangler kreativitet (i motsetning til de instrumentale partiene, som trolig Hetfield står for). Flere låter blir for lange – og det er for mye klipp og lim å spore i sammensetningene av låtene. Am I Savange? er eksempelvis ganske kjedelig, og mangler karakteren man forventer fra Metallica.

Der slutter også kritikken.

James Hetfield låter i en alder av 53 år helt fantastisk. Det karakteristiske grumset er fremdeles tydelig, samtidig som han viser frem et overraskende bredt register. Og vokalmelodiene er de beste siden The Black Album. Refrenget på Dream No More er mesterlig utført. Skriket før refrenget på Halo On Fire gir gåsehud hver gang!

Og der nevnte Am I Savage? svikter, er Spit Out The Bone den rake motsetningen. Albumets siste låt er et mesterverk av en trash-komposisjon. Det er nesten den perfekte Metallica-sangen, der alt går lynhurtig, mens brutaliteten er total. Samtidig klarer James Hetfield, med sin mektige stemme, å gi sangen dybde og melodi.

Nettopp denne kombinasjonen av illsint trash og stemningsfulle melodier har vært Metallicas store styrke og varemerke. Hardwired… to Self-Destruct byr på en strålende dynamikk mellom det brutale og det melodiøse.

Albumet mangler kanskje de store hitene (som sagt, ingen ballader), men kvaliteten er det lite å utsette på – og Metallicas åtte år lange albumpause var verdt ventetiden.

Hardwired… to Self-Destruct låter bedre og bedre for hver gjennomlytting – og det lover godt for de neste – åtte – årene