Brødrene Henrik og Amund Maarud driver studioet og plateselskapet Snaxville i hjembygda. I mange år har de spilt sammen som duoen Morudes, men først i år kommer deres første plate. Det er ingen bass på Sinister Beat. Henrik spiller trommer, Amund gitar, og begge synger. Slike duoer har det kommet mange av de siste årene, bl.a. White Stripes, Raveonettes og den som det er lettest å sammenligne Morudes med: The Black Keys. Psykedelia og garasjerock slekter også på duoens musikk.

Tidvis minner Morudes også om ørkenrock-artister som Bombino og norske Atlanter. Dette gjelder spesielt singlen Magnet City og åpningslåta A House Where Love Is Gone, som har mye fuzz og gitarøs. Så følger den fengende The Crown og en sjelden ballade, Need Another One. Vi får et herlig, Ry Cooder-aktig riff på den stemningsfulle Six Feet. Men jeg syns True Love (på nesten 9 minutter) og I Believe blir for masete.

Jeg har mer sans for avslutningen med den slentrende blueslåta Never Ever, der vi endelig hører vennetrioen som korer på albumet: Jonas Alaska, Mikhael Paskalev og Billie Van. Morudes spiller forresten på John Dee i Oslo 26. november.