Da Jean-Michel Jarre ga ut Oxygene 2. desember 1976 introduserte han millioner av lyttere til elektronisk musikk. Det var mange artister som hadde gitt ut helelektroniske album i nesten et tiår, men selv legendariske Kraftwerk kunne ikke matche platesalget Jarre fikk med denne utgivelsen. Oxygene er det mestselgende franske albumet noensinne og både dette albumet og Jarres utgivelser utover 70- og 80-tallet satte skole for mange andre artister, som ofte nevner ham som inspirasjonskilde. Ikke minst på grunn av showene sine.

Oppfølgeren Oxygene 7-13 (nå kalt Oxygene 2 i samleboksen som samler alle Oxygene-platene) kom i 1997 og var også et solid album, hvor Jarre returnerte til sine gamle analoge synther.

I dag, på dagen 40 år siden det første albumet, avslutter Jarre Oxygene-trilogien med å virkelig returnere til røttene sine. Ikke bare er dette det tredje Oxygene-albumet, det er også det tredje albumet Jean-Michel Jarre gir ut på 15 måneder!

På Oxygene 3 ville Jarre jobbe på samme måte som han gjorde da han lagde Oxygene: Leke seg med lyd, frekvenser og sequencere, men med et minimalistisk preg, hvor han til tider bruker maks åtte spor. Han lagde også Oxygene 3 på seks uker, slik han gjorde med det første albumet.

Tematisk sett er det lite som binder dette albumet sammen med de to foregående. Joda, han bruker også her snap-crackle-'n-pop-lyden som gikk i rytmen i storhiten Oxygene Part IV fra originalen, og på siste sporet sampler han Oxygene Part VI direkte.

Men der Jarre, både på Oxygene og det siste årets to Electronica-album (anmeldt her og her), satset på melodier, er det en annen utgave av Jarre vi får her. Dette er lek med lyd, men på på en måte som er fengende, interessant og herlig å høre på.

Selv dette albumets påtenkte singlehit, Oxygene Part 17, har lite av popteften til Oxygene Part IV fra 1976 og Oxygene Part VIII fra 1997.

Allerede fra starten av med Oxygene Part 14 og 15 er vi i sequencer-land, men Jarre bare varmer opp til Part 16, som er en skikelig herlig trip. Det han har et særdeles smittsomt driv og som lar deg flyte med. Tankene går til 80-talls synthband som lagde filmmusikk til actionfilmer, bare at dette høres bra ut. Det er til og med Commodore 64-lyder i dette sporet, for pokker!

Part 17, som er singelen, stikker seg svært mye ut, og passer ikke inn i helheten i dette albumet. Jeg hadde foretrukket om den ikke var med, selv om det er en pen instrumental poplåt. Den mangler også potensialet til å bli en singlehit.

Part 18 er et svært dempet og kort og minimalistisk avbrekk, før vi kommer til Part 19, som er albumets mesterverk. Det er hint av Les Granges Brulees (et soundtrack Jarre skrev i 1971) her i melodilinjen. Men under den foregår det et regelrett raveparty. Jarre bare stjeler tilbake det raveartistene fra 90-tallet tok fra ham. Denne kan med litt remiksing fylle mange dansegulv.

Albumet avsluttes med et eksperimentelt og svært minimalistisk stykke musikk. Etter litt stakkato lydeksperimentering går vi over til et fullstendig stillestående parti i Philip Glass-land som er som et orgelbrus som bare bygger og bygger seg opp. Når det til slutt ebber ut med lyden av et knitrende bål er det vanskelig å ikke være rørt.

De gamle er eldst, sies det, men fy flate Jarre er evigung og har gitt ut et av sine sterkeste album! Merde!

Se vår gjennomgang av hele Jarres diskografi her!