20. januar i år slapp Pappasaft sin andre full-lengder, I verste velgående, og de imponerer. Pappasaft som ble grunnlagt i 2010 har med sine tidligere utgivelser tidvis vist hva de er gode for, men uten at undertegnede har blitt helt solgt. Sjangermessig er de et sted rundt skate-punk, punk-rock eller som de selv beskriver seg som «pønkråkk/gla’core». Med denne utgivelsen har de blitt bedre enn noen gang og de har lagd et bra album uten at det denne gangen heller treffer midt i blinken med alt.

Det de imidlertid treffer på er å lage fengende musikk. Låter som Brutalt Nasjonalprodukt, Over Streken og Norske Bomber fester seg som tre av albumets beste låter. Som et dask rett i trynet så slår de til med superfengende og allsangvennlige refrenger og sistnevnte låt får deg til å ule med på kravet om menneskerettigheter etter bare 25 sekunder. Fengende er forordet og den har en nesten irriterende evne til å feste seg på hjernen.

Den mest spennende utviklingen fra sist er hvordan de har tatt for seg politiske temaer i låtene i større grad enn før. Nevnte låter som Brutalt Nasjonalprodukt og Norske Bomber tar opp temaer som fredsnasjonen Norge og den nåværende regjeringen. De er rett på sak og får sagt tydeligere hva de mener enn utallige kronikker i diverse riksmedier klarer. Politiske temaer kler dem og «gla’coren» deres og de viser at det er mer til dem enn bare låter om alkohol. Det skal sies at de har vært innom politiske temaer tidligere, men på dette albumet er det friskere enn før. Måten de har inkorporert mer alvorlige temaer inn i en Pappasaft innpakning, ville gjort Lerum sjalu. Etter at de åpner albumet med de tre mest politisk pregede låtene så kommer låter som HardeKåre, Konsekvenser er for hviledagen og 9-4 der sistnevnte handler om å jobbe påvirket av diverse rusmidler. De er jo pønkere tross alt.

Heller ikke ordspillene og rimeferdighetene har måttet vike for de mer seriøse temaene. Det er fascinerende å høre gjennom albumet og bare høre hvordan de knytter ting sammen. Ordsmeder av rang er det liten tvil om at de er. Dette er en del av det som gjør Pappasaft til Pappasaft og det funker alt for bra. Tekstene flyter så lekent og lett og som en ivrig forsvarer av ordspill og pappahumor må jeg bare bøye meg i støvet. Låttitlene er også en del av denne pakken og de er gjennomført bra. De lander et sted mellom genialt morsomt og ørkentørt; TV2Blisskrieg oppsummerer vel greit hva jeg mener her.

Akkurat som tekstene så er gitaren til tider leken som for eksempel på The Four Chords Man Of Apocalypse der gitaren er herlig fengende. Kombinert med en vokal som jeg må si fremstår veldig sikker og sterk samt upåklagelig dirigering fra mannen bak trommene gjør at bandet føles veldig samkjørt og rutinert.
Det store ankepunktet med albumet er imidlertid at litt for mange låter faller gjennom. Låter som 2025, Bønna(hater alt) og Streng, men forferdelig mangler den lille x-faktoren om du vil og forsvinner fort ut av hukommelsen.

Alt i alt er albumet sterkt og jeg er solgt. Det når dessverre ikke helt opp på grunn av noen anonyme låter og mangler litt «piff» på deler av albumet. For min del er Pappasaft på sitt aller beste når gla’core-en er litt sinna som på de nevnte politiske sangene.

Pappasaft er på releaseturné nå. Sjekk facebooksiden deres her for mer info om både turne og albumet.