Metal, særlig den hårete varianten, gikk fra å være marginal outsider-musikk til bred kommersiell suksess i løpet av 1980-tallet. Det vulgære, tidvis sexistiske, uttrykket til mange av de fremste metalbandene viste seg å være fullstendig i utakt med tida på begynnelsen av det neste tiåret. Den amerikanske sosiologien og forfatteren Chuck Klosterman har tidfestet sjangerens sammenbrudd til da Nirvanas Kurt Cobain opptrådte i kjole under MTVs metalprogram «Headbanger’s Ball» i november 1991. Fra da av, og en del år framover, dominerte mer nøkterne og ideologisk bevisste band fra Seattle-området hardrockscenen. Metalbandene fortsatte likevel å turnere for et betydelig publikum verden over, selv om mediaoppmerksomheten rundt dem var nokså begrenset. Utover 2000-tallet ble metal revitalisert, med musikken i sentrum. De siste årene har sjangeren opplevd en svært god utvikling, både kreativt og kommersielt. Med, morsomt nok, Kvelertak fra Stavanger som et av de mer spennende navnene. Et par av medlemmene debuterer i år med powerpopbandet Beachheads, som musikalsk ikke ligger langt fra den melodiske (hår)metalen som ble så stor for 30 år siden. Powerpopen, som kan spores tilbake til the Who/Big Star/Cheap Trick m.fl., har også harde gitarriff og myke melodier. Men det mer jordnære visuelle og språklige uttrykket har lite til felles med 80-tallsmetalens hedonistiske transvestitt-stil.

De siste åra har det kommet en del gode, norske utgivelser innenfor sjangeren, der særlig Sweden og I Was A King har utmerket seg. Den selvtitulerte debuten til Beachheads passer godt inn i dette selskapet. Slektskapet blir også tydelig med Fredrik Gretland fra Sweden og Anne Lise Frøkedal (fra bl.a. I Was A King) som bidragsytere på enkeltlåter.

De tolv sangene er strukturert etter klassisk popformel og utgjør til sammen en sterk og helstøpt plate. Ved de første lyttingene er det litt vanskelig å skille sporene fra hverandre, men med tida blir nyansene og de fine detaljene tydeligere. Give Me Some Love utmerker seg med vakre gitarpartier etter refrengene. Treasure Chest har et veldig flott instrumentalt midtparti. Gitarsoloene i Reverberations er svært fengende. Your Highness og Una nærmer seg hitpotensiale.

Tekstene til Beachheads uttrykker en lengsel og sentimentalitet som står godt til melodiene. Et par av låtene handler om døden, med ”Treasure Chest” som en litt morbid metafor: ”Now you’re the guest of honour at the front of the nave. Your treasure chest is sealed. Surrounded by flowers, your friends and family’s here. We’ll carry you down the aisle.”



Norsk metal har de siste 25 årene vært en kreativ og kommersiell suksess internasjonalt. Det hadde ikke vært ufortjent om også polar-powerpopen vår fikk oppmerksomhet utenfor (og for så vidt innenfor) landegrensene.