Michael Chapman (76) fra Leeds har høy kultstatus, men solgt få album i sin 50 år lange profesjonelle karriere. Thurston Moore (Sonic Youth) er f.eks. stor fan. Debutalbumet kom i 1969, og nå komper yngre musikere ham på 50, som er produsert av den anerkjente, amerikanske soloartisten og elgitaristen Steve Gunn. Unntaket er koringen som Chapmans visekollega fra 70-tallet, Bridget St John, står for.

Albumet åpner meget sterkt med Spanish Incident (Rámon and Durango), som har mye banjo, et herlig driv og rølpete produksjon. Også Sometimes You Just Drive er herlig poprock med truende stemninger. Sangen handler om da han kjørte bil i nordvest-England med fare for å bli tatt av flom. Den er en av platas tre nyskrevne. Resten har vært utgitt i akustiske versjoner på obskure utgivelser.

Dessverre holder ikke denne høye standarden gjennom hele plata, som forresten har to færre kutt på vinylutgaven (De to siste på cd-en, og det er like greit). Mange av låtene er ensformig folk-blues. Da liker jeg bedre den fengende, bluegrass-inspirerte Money Trouble, der gitarriffet har lånt litt fra Everly Brothers' Wake Up, Little Susie, og den hvinende steelgitaren på den stemningsfulle That Time of Night, som Lucinda Williams har spilt inn. Her er Chapmans stemme er ekstra grov. Ellers er han kjent for sin hardhendte spillestil på kassegitaren.

50 kommer til å gi Michael Chapman økt oppmerksomhet og salg, noe han fortjener. Og hvis du spiller platas to første låter, vil du bli imponert. Anbefales fans av John Martyn, Bert Jansch og Martin Carthy.