Michael Chapman
50
Viseveteran med første bandalbum siden 1978
Michael Chapman (76) fra Leeds har høy kultstatus, men solgt få album i sin 50 år lange profesjonelle karriere. Thurston Moore (Sonic Youth) er f.eks. stor fan. Debutalbumet kom i 1969, og nå komper yngre musikere ham på 50, som er produsert av den anerkjente, amerikanske soloartisten og elgitaristen Steve Gunn. Unntaket er koringen som Chapmans visekollega fra 70-tallet, Bridget St John, står for.
Albumet åpner meget sterkt med Spanish Incident (Rámon and Durango), som har mye banjo, et herlig driv og rølpete produksjon. Også Sometimes You Just Drive er herlig poprock med truende stemninger. Sangen handler om da han kjørte bil i nordvest-England med fare for å bli tatt av flom. Den er en av platas tre nyskrevne. Resten har vært utgitt i akustiske versjoner på obskure utgivelser.
Dessverre holder ikke denne høye standarden gjennom hele plata, som forresten har to færre kutt på vinylutgaven (De to siste på cd-en, og det er like greit). Mange av låtene er ensformig folk-blues. Da liker jeg bedre den fengende, bluegrass-inspirerte Money Trouble, der gitarriffet har lånt litt fra Everly Brothers' Wake Up, Little Susie, og den hvinende steelgitaren på den stemningsfulle That Time of Night, som Lucinda Williams har spilt inn. Her er Chapmans stemme er ekstra grov. Ellers er han kjent for sin hardhendte spillestil på kassegitaren.
50 kommer til å gi Michael Chapman økt oppmerksomhet og salg, noe han fortjener. Og hvis du spiller platas to første låter, vil du bli imponert. Anbefales fans av John Martyn, Bert Jansch og Martin Carthy.
Albumet åpner meget sterkt med Spanish Incident (Rámon and Durango), som har mye banjo, et herlig driv og rølpete produksjon. Også Sometimes You Just Drive er herlig poprock med truende stemninger. Sangen handler om da han kjørte bil i nordvest-England med fare for å bli tatt av flom. Den er en av platas tre nyskrevne. Resten har vært utgitt i akustiske versjoner på obskure utgivelser.
Dessverre holder ikke denne høye standarden gjennom hele plata, som forresten har to færre kutt på vinylutgaven (De to siste på cd-en, og det er like greit). Mange av låtene er ensformig folk-blues. Da liker jeg bedre den fengende, bluegrass-inspirerte Money Trouble, der gitarriffet har lånt litt fra Everly Brothers' Wake Up, Little Susie, og den hvinende steelgitaren på den stemningsfulle That Time of Night, som Lucinda Williams har spilt inn. Her er Chapmans stemme er ekstra grov. Ellers er han kjent for sin hardhendte spillestil på kassegitaren.
50 kommer til å gi Michael Chapman økt oppmerksomhet og salg, noe han fortjener. Og hvis du spiller platas to første låter, vil du bli imponert. Anbefales fans av John Martyn, Bert Jansch og Martin Carthy.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>