Vokalist og hovedlåtskriver for the Magnetic Fields, Stephen Merritt, fylte 50 år i 2015. Den dystopiske brumlebassen feirer det med én låt for hvert år han har levd på 50 Song Memoir. Jeg ser for meg at selve 50-årslaget til Stephen Merritt foregikk i en nedbrent kirkeruin der festdeltagerne delte karafler med tårer sorgtungt mellom seg mens de forsøkte å komme i kontakt med en eller annen barnslig naivitet som tillater dem å smile.

De som kjenner bandet fra før, vil kanskje huske at man på den enestående 69 Love Songs (1999) blir godt kjent med Merritt's galgenhumor gjennom låter som feirer livet med et klart ironisk tilsnitt. For sannheten er jo selvfølgelig at livet er dritt, og etter å ha hørt 69 Love Songs var i alle fall jeg religiøst overbevist om at Merritt hadde rett. Litt av Merritt og Magnetic Fields spesialitet ligger nemlig i det å være sjarmerende overtydelige i form og innhold. Handler en sang om hvor kjipt det er at en du er forelska i bor langt unna, så går sangen i et tempo som minner om livet i et langdistanseforhold. Snakker vi derimot om en låt som beskriver en metaforisk hodeløs kylling, kan du lett forestille deg den nevnte kyllingen danse til tonene av låta.

Dette fungerte superbra i 1999, og selv om ideen til 50 Song Memoir er ganske fin, blir man fort lei av de noe utslitte pessimistiske holdningene til Merritt. Pessimisme og dystopi er vel og bra, men her er det mange gamle vendinger og formuleringer som går igjen. For eksempel låta fra 50-åringens sjette leveår, '71: I Think I'll Make Another World. Tittelen sier egentlig alt. Ikke et spesielt revolusjonerende innfall, å skulle lage sin egen verden. Det hjelper at det som alltid har fungert for Magnetic Fields - de eksperimentelle lydbildene - fortsatt fungerer. Temmelig tradisjonelle progresjoner i en uortodoks innpakning - de ofte grandiose strykepartiene og Merritt's kjellerstue-vokal låter langt mer inspirerende enn de tidvis flate tekstene.

Det hender at låtskriveren tar seg selv i sin fly-kick på vei inn nok en vidåpen låvedør, som for eksempel på '02: Be True to Your Bar.

"Sitting in bars and cafés
Writing songs about songs
And plays within plays
But how rarely we dare
To write something that says
Anything about bars and cafés"

Her er den nydelige naiviteten tilbake, og den reklamejingle-aktige inngangen til refrenget som enkelt og greit proklamerer "Be true to your bar" får meg til å fnise som jeg ikke har gjort siden premieren på "Hos Martin" på TV2. Neida. Dårlig serie, men bra vits. Uansett, 50 Song Memoir er en festlig idé som vel lider litt under Stephen Merritts litt utdaterte tematikk - av og til er låtene også litt krampeaktige i sounden, men det låter spennende ofte nok til at man blir mint på hvor snåle og flinke The Magnetic Fields egentlig er. Det låter ikke som så mye annet, og det i seg selv er jo verdt en gjennomlytting.