Bare innrøm det. For hver plate som Depeche Mode har gitt ut etter 1993s Songs of Faith and Devotion har du påstått at «den er kjempebra,» men du har egentlig ikke hørt på noen av dem siden de kom ut. For de var dritkjedelige og anonyme. Med bare minner om en svunnen storhetstid, som for Depeche Mode varte i over ti år.

Alt det tar slutt fra og med nå. For Spirit er platen hvor du kan si «dette er den beste de har gitt ut siden Songs of Faith and Devotion» og mene det. Greit nok, den er ikke helt oppe der med Some Great Reward, Music for the Masses og Black Celebration. Men gud hjelpe så godt det er å høre et inspirert Depeche Mode igjen.

Det starter så klassisk Depeche som du kan få det. Going Backwards er som å sendes tilbake til Violator, og selv om det er bare herlig synth på andresporet, Where’s the Revolution, er det som man forventer å høre fuzzgitarene som preget I Feel You. Med et aldeles herlig refreng er dette det nest største høydepunktet på plata.

På The Worst Crime og Cover Me er Dave Gahan full av edder og galle mot tilstandene i verden. Det er, sammen med flere av de andre tekstene til Martin Gore på platen, noe av det mest rett fram politiske han har skrevet. Det er også sunget med en intensitet som gjør at du skjønner at gruppen mener alvor.

På flere av låtene, sånn som den strålende Scum, er Gahans fantastiske vokalarbeid støttet opp med elektronisk forvridning av både stemme og instrumentering. Dette er Depeche Mode som tar tilbake det som mange av de såkalte industrielle bandene som kom i kjølvannet av dem stjal av inspirasjon.

På You Move er vi over i Kraftwerk- og krautrock-land, mens låten So Much Love er det nærmeste vi kommer A Question of Time. Potensiell single.

Men med Cover Me har vi Depeche Modes neste anthem. Den starter med herlig varm synth, som har en vakker, vakker steelguitar begravd langt inne i seg. Det er et gåsehudøyeblikk av dimensjoner, og jeg ser for meg lighterh…beklager…det lysende mobilhavet blant publikum på denne. Den vil havne på manges «Best of»-spillelister med Depeche Mode.

Jeg vet ikke hva som gjør at Depeche Mode nå har gått inn en lang rekke av veteraner som de to siste årene helt plutselig, helt overraskende, gir ut sine beste plater på mange år. Kanskje har produsent James Ford gjort susen.

Alt er ikke rosenrødt. Spirit er 2 låter for lang og kunne vært trimmet litt her og der. Men det er jo sånn spillelister på Tidal og Spotify er til for.

Nå må dere ha meg unnskyldt, for jeg skal sette på Cover Me en gang til.