Grandaddy
Last Place
Etterlengtet comeback-album.
Noen vil kanskje si litt sent, men i alle fall høsten 2001 ble det gjort et impulskjøp av en plate som hadde tittelen The Sophtware Slump av, for meg på den tiden, ukjente Grandaddy. At dem hadde vært en del av line-upen på min aller første Roskildefestival bare noen måneder tidligere var helt ukjent for meg, men dessverre akk så sårt nå i etterkant, for denne platen står fortsatt igjen som en bauta i platesamlingen min, og jeg skulle svært gjerne ha fått med meg den konserten. Uansett, denne platen ble starten på min kjærlighet til Grandaddys lavmælte, nedpå indierock, og selv om de neste platene ikke helt klarte å komme opp på samme standard så var det en meget trist nyhet da bandet bestemte seg for å splitte opp i 2006.
I 2012 var dog Grandaddy tilbake med noen få utvalgte konserter, blant annet på Pstereo i Trondheim, og siden da har det periodevis vært mulig å se bandet, men en ny plate har latt vente på seg. Høsten 2015 tvitret for øvrig vokalist og frontmann Jason Lytle at ny GD-plate ble spilt inn, men det tok altså over 18 måneder til før resultatet ble sluppet til allmennheten i form av comeback-platen Last Place.
Og den er, heldigvis, akkurat slik vi husker at Grandaddy både var og skal være. Det er nedpå og lavmælt, det er fint, det er spacet, Jed blir nevnt, det er rett og slett nærmest som om bandet aldri har vært borte, for dette er Grandaddy, hverken mer eller mindre, på godt eller vondt. Selvfølgelig kunne man gjerne tatt i mot en uventet tvist i det bandet leverer, men samtidig kunne det raskt ha ødelagt det velkjente soundet som Jason Lytle og resten av bandet har skapt og som man har blitt så glad i. I stedet får man heller nyte nye perler som åpningssporet og førstesingelen Way We Won't, seneste singel Evermore, This Is The Part og den fantastiske andresingelen A Lost Machine som bare bygger og bygger seg opp.
Med andre ord, det er rett og slett godt å ha Grandaddy tilbake med ny plate, og bandet feiler så definitivt ikke på sitt etterlengtede comeback-album. Til slutt, som en liten kuriositet; Jason Lytle og Grandaddy avsluttet sin forrige utgivelse, Just Like The Fambly Cat, tilbake i 2006 med å gjenta setningen "I'll never return..." om og om igjen i Shangri-La (Outro).
Heldigvis stemte ikke det...
I 2012 var dog Grandaddy tilbake med noen få utvalgte konserter, blant annet på Pstereo i Trondheim, og siden da har det periodevis vært mulig å se bandet, men en ny plate har latt vente på seg. Høsten 2015 tvitret for øvrig vokalist og frontmann Jason Lytle at ny GD-plate ble spilt inn, men det tok altså over 18 måneder til før resultatet ble sluppet til allmennheten i form av comeback-platen Last Place.
Og den er, heldigvis, akkurat slik vi husker at Grandaddy både var og skal være. Det er nedpå og lavmælt, det er fint, det er spacet, Jed blir nevnt, det er rett og slett nærmest som om bandet aldri har vært borte, for dette er Grandaddy, hverken mer eller mindre, på godt eller vondt. Selvfølgelig kunne man gjerne tatt i mot en uventet tvist i det bandet leverer, men samtidig kunne det raskt ha ødelagt det velkjente soundet som Jason Lytle og resten av bandet har skapt og som man har blitt så glad i. I stedet får man heller nyte nye perler som åpningssporet og førstesingelen Way We Won't, seneste singel Evermore, This Is The Part og den fantastiske andresingelen A Lost Machine som bare bygger og bygger seg opp.
Med andre ord, det er rett og slett godt å ha Grandaddy tilbake med ny plate, og bandet feiler så definitivt ikke på sitt etterlengtede comeback-album. Til slutt, som en liten kuriositet; Jason Lytle og Grandaddy avsluttet sin forrige utgivelse, Just Like The Fambly Cat, tilbake i 2006 med å gjenta setningen "I'll never return..." om og om igjen i Shangri-La (Outro).
Heldigvis stemte ikke det...
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>