Det er nå sju år siden vi hørte fra Dunderhonning sist. De oslobaserte harstadværingene beskrev det som lyn fra klar himmel da de plutselig fikk inspirasjon til å skrive nye låter. Resultatet ble deres nye album . En samling låter om forflytning og nedslitt arkitektur.

Dunderhonnings debutskive ga oss energisk og jordnær indie-rock med en forholdsvis tørr sound. Når man hører oppfølgeren skjønner man fort at det har gått sju år. Det er ikke fullstendig urealistisk at det er samme band. Men med den myke vokalen og det klangfylte lydbildet ligner de egentlig mer på sine brødre i Kråkesølv enn de gjør sitt tidligere jeg.

Selv om de har blitt mer raffinert musikalsk, har de bevart sine hverdagsfilosofiske tekster. Fokuset har bare skiftet fra det jordnære til det utsvevende og fantastiske. Deres nye shoegaze og post-rockfakter støtter godt opp om dette.

Dette er musikk som egner seg godt til de lange togreisene. Nedslitt bygård og Tårnseiler gir meg mentale bilder av norske fjell sett gjennom skitne vinduer. Sanger, Ståle Fossheims Harstad-dialekt legger heller ingen demper på det nasjonalromantiske bildet som blir malt i hodet på lytteren.

Albumet er ikke eneste lang klangtone. Hildring II og N3 Lulin er mye skarpere og mer rocka enn resten av skiva, og utgjør en deilig kontrast til all klangpopen.

Alt i alt vil jeg seg at er et sterkt album. Det er et flott dokument på at et band alltids kan gjenskape seg selv og fortsatt lage god musikk. I noen tilfeller vil jeg si det er nødvendig.