Once Awake
Ever so Cold
Bergensbandet Once Awake debuterar med Ever so Cold.
På hausten i 1990, mens MTV faktisk framleis viste musikkvideoar, såg eg Cowboys From Hell av Pantera på det eminente metalprogrammet Headbangers Ball. Det var eit av dei store, definerande augneblinkane i oppveksten. Den aggressive og beint fram sinte musikken til desse fire gutane frå Texas var ei openbaring. Groove metal har aldri kunne toppa akkurat dette albumet.
Gutane i bergensbandet Once Awake leverer på Ever so Cold groove metal av tidvis høg kvalitet. Her har dei dradd på med feite gitarriff og synkoperte trommer, og den sjangerklassiske skrikande, sinte vokalen er stort sett på plass. Tittelsporet Ever so Cold er eit av dei sporene der Once Awake leverer varene godt.
Diverre slit dei litt i dei "rolegare" låtane som Devils Institution (og burde det strengt tatt ikke vore ein apostrof i «Devil's»?). Den elles so teknisk kapable gitaristen snublar litt i klimpringa. Noko han òg gjer i mellomspelet i Endless Waves. I tillegg klarer ikkje vokalisten å nå heilt opp når han går over til clean vocals, som i til dømes Martyr for Freedom. No kan det vere at dette skuldast at Once Awake har brukt tre ulike vokalistar på Ever so Cold og ikkje heilt klarte å treffe heilt blink. Ein god groove metal-vokalist må kunne meir enn å skrike, noko Phil Anselmo har bevist gong etter gong.
Det er sjølvsagt blodeg urettferdig å samanlikne Once Awake med Pantera, men dei har no ein gong gjett ut eit album i groove metallen, og lyt då berre innfinne seg med å bli sett opp mot pionerane! Ever so Cold er slett ikkje eit dårleg album, men alt set ikkje der det skal, og mykje blir litt likt. Likevel har eg stort sett kost meg kvar gong eg har satt på albumet. Det kan bli spanande å følge bergensbandet vidare!
Gutane i bergensbandet Once Awake leverer på Ever so Cold groove metal av tidvis høg kvalitet. Her har dei dradd på med feite gitarriff og synkoperte trommer, og den sjangerklassiske skrikande, sinte vokalen er stort sett på plass. Tittelsporet Ever so Cold er eit av dei sporene der Once Awake leverer varene godt.
Diverre slit dei litt i dei "rolegare" låtane som Devils Institution (og burde det strengt tatt ikke vore ein apostrof i «Devil's»?). Den elles so teknisk kapable gitaristen snublar litt i klimpringa. Noko han òg gjer i mellomspelet i Endless Waves. I tillegg klarer ikkje vokalisten å nå heilt opp når han går over til clean vocals, som i til dømes Martyr for Freedom. No kan det vere at dette skuldast at Once Awake har brukt tre ulike vokalistar på Ever so Cold og ikkje heilt klarte å treffe heilt blink. Ein god groove metal-vokalist må kunne meir enn å skrike, noko Phil Anselmo har bevist gong etter gong.
Det er sjølvsagt blodeg urettferdig å samanlikne Once Awake med Pantera, men dei har no ein gong gjett ut eit album i groove metallen, og lyt då berre innfinne seg med å bli sett opp mot pionerane! Ever so Cold er slett ikkje eit dårleg album, men alt set ikkje der det skal, og mykje blir litt likt. Likevel har eg stort sett kost meg kvar gong eg har satt på albumet. Det kan bli spanande å følge bergensbandet vidare!
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>