Jeg ble storfan av Kristoffer Lo da han framførte bestillingsverket Savages på Moldejazz i 2014. Dette var to dager før jeg ble helfrelst på Highasakite, som jeg ikke hadde hørt noe på, da de også spilte på samme festival. Lo er både sentral multiinstrumentalist i nevnte band, og også et blikkfang der han står på ett bein og blåser i instrumenter som flugelhorn og tuba på gruppens konserter.

Han ga også ut et av mine favorittalbum fra i fjor kalt The Black Meat som var en ambientopplevelse av de store. Spesielt Front Row Gallows View har vært en gjenganger på både undertegnedes vinylspiller og Tidal.

Jeg liker å tro at Los innflytelse i Highasakite er når de er på sitt mest lydeksperimenterende. For som soloartist er det lite å spore av pop og fengende refreng. Det er stillestående ambient, men lagt i fra tannløs chillout. Det er heller ikke i Biosphere-land, da Lo hiver inn langt mer akustisk instrumentering i lydbildet sitt. Selv om også disse instrumentene til tider blir gjenstand for elektroniske fiksfakserier.

Anhedonia består av to spor, ett for hver LP-side. Glorified er droneambient, med et støyfullt lydbilde av gitarer. Tankene mine gikk umiddelbart til det japanske bandet Boris i sine mer lavmælte øyeblikk.

Enough er mer tilbakelent, selv om det her også etter hvert kommer industriell instrumentering på toppen. Det er blåserne som står i sentrum her, og der uinnvidde vil si at det ikke skjer noe, vil de som setter seg ned og lytter høre en konstant utvikling av lydbildet i alle 19 minuttene, selv om du fortsatt står på samme sted.

Akkurat som The Black Meat er platen improvisert fram over en dag og spilt inn veldig spontant. Denne gangen i studio i USA under Highasakites turne der, mens forrige var spilt inn på et fyr under en storm. Slike detaljer gjør at det blir en ekstra dimensjon over det Lo gjør.

Jeg erklærer herved platen som pensum for alle som er fan av eksperimentell elektronika, krautrock, analog synthusikk fra 70-tallet og dronerock.