Man fikk lenge høre at å bruke banneord og ukvemsord var et tegn på dårlig ordforråd, jeg er uenig. Jeg tror at velplasserte ladede gloser kan gi utsagnet noe litt mer minneverdig over seg, men hva faen vet jeg?

Dessuten ville jeg funnet det for begrensende og anmelde dette albumet uten å kunne si at J. Tillman er en selvhøytidelig pikk.
Den musikalske antihelten som musikkverden har lært å elske og hate er ute med sin tredje fullengder Pure Comedy.

Vedlagt albumet følger en lang og bombastisk bio hvor Tillman forteller oss hva vi skal føle og tenke når vi hører dette 75 minutter lange verket. Det er en arrogant tekst som både fryder og forarger. Hvor det hele koker ned til at menneskeheten bør strebe etter å leve i en urtilstand hvor vårt største problem er å ikke bli spist av bjørner, - «Bears, Man».

Fear Fun var Tillman’s første utgivelse som Father John Misty. Et muntrere og mer upbeat album, hvor det ble tydelig at Tillman aspirerte etter å en dag bli en kynisk komiker. Så kom I Love You, Honeybear. Hvor han for alvor markerte seg som en kynisk dyktig musiker, en musiker som hater alt bortsett fra seg selv.

På det albumet er det en låt som heter Bored In the USA. Pure Comedy plukker opp der applausen på denne låten slutter. Stilistisk og tematisk.

Musikalsk er dette det roligste i Father John Mistys katalog, det er dog ikke noe rolig ved det tekstuelle, heller syrlig og hatsk, men utrolig vakkert. For dette er et jævlig sterkt album. Tillmans vokal har aldri vært bedre, det instrumentelle er strippet tilbake. Gitar, piano og vokal er instrumentene mest flittig tatt i bruk.



Jeg vil begynne med å si om katalogen at låten When The God Of Love Returns There'll Be Hell To Pay er en musikalsk genistrek som fikk meg til å stoppe opp å tenke på livet. En hedensk lovsang hvor en mørk og sår koring er plassert langt bak i produksjonen og Tillman viser en imponerende spennvidde med sin arrogante stemme. Noe av det beste han har skapt.

Låtkatalogen er som nevnt preget av skarp kritikk av omverden. Politikk, sosiale medier, kultur og religion, ingenting er bra nok for Tillman. Noen som blir raskt tydelig på tittelsporet Pure Comedy og den utbroderte tretten minutter lange Leaving LA. Et eksempel hvor det blir altfor mye Father John Misty i monitor og jeg tok meg selv i å se hvor lenge det var igjen av låten.

Alle låter på albumet har utmerket tekstinnhold og det kunne lett blitt skrevet en egen anmeldelse og en utbrodert analyse av det tekstuelle, noe sikkert mannen selv hadde likt.
Men komposisjon og oppbygning på alle låter er ikke alltid helt der. For eksempel på låten Birdie ble det av en eller annen grunn bestemt at det skulle være en høyfrekvent pipelyd gjennom hele sporet. En irriterende gimmik mer enn noen annet og ødelegger litt for det som ellers er en skjør låt.

I tillegg til lovsangen tidligere nevnt er de største høydepunktene fra albumet singelen som allerede har vært ute en stund: Ballad Of The Dying Man, en trist ballade hvor en mann dør og innser at han dør like uvitende som når han ble født. Et utsagn som på mange måter summerer opp den elskbare kynisme som er Pure Comedy.
Også det ti minutter lange eposet So I'm Growing Old On Magic Mountain får det til å krible i magen. Her er det den musikalske oppbygningen, svingningen mellom stort og lite i lydbildet som stjeler showet.

Pure Comedy er ikke et perfekt album, ikke alle låter er av samme kvalitet, det blir av og til altfor mye av det gode, men måtehold er jo ikke Father John Mistys øverste dyd. Det er Tillman på sitt bitreste og mest lavmælte.


Man elsker å hate han, men hater hvor mye man elsker han.