Oslo-baserte Liongeist slapp for to uker siden sin nye EP Departure. På fire låter serverer de lytteren storslått, oppslukende, melankolsk og vakker musikk. Lista blir satt allerede med første låt, instrumentalen Infrared Echoes der det store luftige lydbildet som kjennetegner Liongeist forsiktig åpenbarer seg.

Sammenlignet med deres forrige utgivelse EPen Old Traumas // New Tremors er det på Departure mindre vokal, og det er kun to av de fire sporene som har vokal i seg i det hele tatt. Når det først er vokal er det effektfullt og skrikevokalen gjennomsyret av desperasjon, mens den rolige vokalen er mer behagelig. Som referanse minner skrikevokalen om Old Gray, mens den rolidge vokalen gir mer assosiasjoner til American Football.

Foruten vokalen er også musikken imponerende. Det er ingen tvil om at alle i bandet er dyktige musikere og det kan minne om blant annet God Is An Astronaut, If These Trees Could Talk eller norske Spurv. Produsent på Spurvs nyeste plate, Skarntyde, er forøvrig produsent på denne EPen og produksjonen er bra, men uten at det låter helt som produksjonen til Spurv.

I det vokalen kommer inn på siste låt, Winter, får jeg som sagt assosiasjoner til American Football, og det kler bandet å ikke kun ha skrikevokal. Dette er også den sterkeste låten på EPen i mine øyne ettersom den kombinerer det vakre melankolske med det desperate og hele tiden innenfor den luftige atmosfæren bandet skaper.

Etter å ha hørt gjennom EPen sitter du med en følelse av å ville ha mer, men samtidig så er det tidvis litt anonymt. Dette er kanskje først og fremst symptomatisk for post-sjangeren de har flest føtter og tær innenfor, men har allikevel en følelse av at det er noe som mangler. I mine øyne er Liongeist på sitt beste når de trykker til og det er noe jeg savner her. Departure når ikke helt opp og det er fortsatt deres forrige EP Old Traumas // New Tremors som treffer meg best.