Åpningssporet på Visuals er Nothingness and No Regrets. Man kjenner umiddelbart igjen stilen til Mew. Den lett gjenkjennbare stemmen til Bjerre er like behagelig som alltid å høre på, og rytmene fenger umiddelbart.
Videre fortsetter Visuals med flere gode låter, som The Wake Of Your Life og Twist Quest. Albumets høydepunkt er for meg Ay Ay Ay. Den har en nydelig intro, som starter forsiktig og så blir akkompagnert av herlige basstoner. Den lyse vokalen bryter inn i de dype basstonene, og skaper en perfekt kombinasjon. Candy Pieces All Smeared Out er også er låt som er verdt å nevne spesielt. Jeg digger de litt røffere partiene som Candy Pieces All Smeared Out både starter med og som kommer underveis i låta også.
Om tekstene på Visuals sier Jonas Bjerre: “It was pretty dark last year, so some of the darkness in the lyrics comes from that. You definitely got the feeling that things don’t last forever, and it’s an important reminder to treasure the here and now”
We could've made it / I believe we faded / And soon the world will, too / We should've worn it, shown it (
Selv om alle låtene på Visuals er lette å kjenne igjen i stilen til Mew, er det nettopp mangelen på én stil som preger albumet. Flere av låtene er laget med utgangspunkt i inspirasjon bandmedlemmene har plukket opp underveis, alt fra gamle demoer på en Amiga 500 til en trommevirvel.
Carry Me To Safety avslutter Visuals. Med teksten Come, let's wave to everyone / They came all this way / To see us absolve our / Enemies and ghosts / To catch the atom show / We're just coming home blir den ekstra riktig som siste låt på albumet. For det er nettopp sånn det føles; som at de kommer hjem. Visuals er et behagelig album å høre på, og min mening er at dette er det beste albumet Mew har gitt ut på lang tid – kanskje i det hele og store.
