Blood Command er etter fem år tilbake og enten du er klar over det eller ikke så kommer dette albumet til å fylle et tomrom i livet ditt. Sjangermessig er Blood Command vanskelig å plassere, men deathpop som de kaller det selv, passer perfekt. Hvis noen lurer på hva det betyr så er det bare å vise dette albumet.

Albumet starter rett på sak med CTRL + Art + Delete som også har et av de beste refrengene på albumet, og det sier ganske så mye. For er det en ting Blood Command er gode på så er det å lage latterlig fengende refrenger. Det er ikke en eneste låt på albumet som ikke får det til å nappe i dansefoten på refrenget.

Karina Ljone er kommet inn på vokal etter Silje Tombre, noe som ikke kan være de letteste skoene å fylle, men etter å ha hørt dette albumet glemmer du at det ikke alltid har vært Karina. Vokalen er pen, røff, beintøff, og alltid bra. Når det i tillegg toppes med noen av de råeste skrikene Blood Command har servert så er det ikke noe å dvele ved.

Gang Signs og You Can’t Sit With Us kommer bassist Simon Oliver Økland mer frem i lyset og dasker deg med en saftig basslyd som du bare ikke får nok av. Når Ljone 2:09 min inn i førstnevnte sprenger skalaen og sistnevnte smelter fjeset ditt med en rå gitarsolo er det bare å applaudere.

Albumets korteste låt White Skin / / Tanned Teeth er nådeløs. Bassen, trommene, vokalen og gitaren. Alle sammen angriper trommehinnene dine. Blood Command gjør trommehinnene dine til selvskadere for alt du vil er å bare skru opp på fullt og skrike med mens du danser inn i natten.

Initiation Tape roer ting mer ned og gir deg en liten pustepause til å bare sveve med musikken. Fin, dyster og fengende. Etter en liten atmosfærisk flytur er det duket for siste og beste låt på albumet, (The World Covered In) Purple Shrouds. Hva skal man si? En låt som åpner med 50sekunder lang spansk trompetintro, før bandet for alvor kommer inn og tar over og viser spekteret Blood Command har å by på. Det er hardt, et er nesten mykt, det er funky, det er dansbart, det er moshpitvennlig, det er pent og det er Blood Command. Enkelt og greit, en maktdemonstrasjon av en låt.

Jeg har ingenting å utsette på albumet og det blir bedre og bedre for hver gang jeg hører gjennom det. Ved første gjennomlytt er det vanskelig å forstå alt som skjer, for det er så mye. Nettopp derfor har «All killer, no filler» aldri vært mer passende å bruke for å beskrive et album.

Kultmedlemsskap har aldri fristet så mye som det gjør etter å ha hørt dette albumet. Vet ikke om jeg misforstår noe, men sign me up. Når er neste kultmøte?