Feist
Pleasure
Feist gir oss noe tyngre og annerledes etter seks år med stillhet.
Det er har gått nesten seks år siden canadieren Leslie Feist gav ut et album, dette er hennes femte album siden debuten i 2004. Hun går under artistnavnet Feist, men er også kjent fra musikk-kollektivet og bandet Broken Social Scene.
Det var mye spenning rundt utgivelsen Pleasure, det har vært stille lenge, og de tidlige utgivelsene hennes har blitt roset av kritikere og av publikum. Hun har hatt flere låter som har tatt turen over havet og inn i være hjerter her i Norden. 1234, ble en øyeblikkelig hit etter at Apple brukte den i en iPod-reklame. Også sangen I feel it all fra album nummer har fått en del avspillinger, den var også var soundtracket til min ungdom og har enda en sentral plass i ymse spillelister.
Platen starter med tittelsporet, som overrasker med å være et stykke unna det man har hørt før fra Feist. Det er ett hakk mørkere, ett hakk tyngre og kanskje litt mer aggressivt. I de første sekundene farer tankene mine til Sverige og Lykke Li, mens de tyngre rock passasjene minner om PJ Harvey sine verk, noe som ligger under overflaten på en god del av låtene på dette albumet.
Fiest - Pleasure
Feist har altså tatt et steg nærmere den rene rocken enn det hun har vært tidligere, noe som gjør dette albumet råere og kanskje litt mer skjørt enn de forrige. Hun har enda rolige låter der man kun hører henne, gitaren og summingen fra rommet. På I wish I didn’t miss you viser hun oss sin egen sårbarhet og lager en kjærlighetslåt av kvalitet.
Det er ikke en dårlig låt på dette albumet, det må bare konstateres, men noen av låtene kan forsvinne i mengden. Any Party er en av albumets sterkeste låter.” You know, I leave any party for you” er en strofe jeg tror mange kommer til å synge ut en sen sommerkveld.
I et intervju med Billboard sier Feist følgene:
Well there's eleven songs on the record, and I guess it’s sort of like constructing a set list at a show.
Det er tydelig at låtene er plassert i møysommelig rekkefølge, og at hun har satt opp en nydelig setliste.
Spor nummer åtte vekker deg fra et døsig state of mind etter ett par rolige låter. Century er en storslagen og sær låt. Feist har fått med seg Jarvis Cocker på en slags monolog der han forklarer og/eller spør hvor langt et århundre egentlig er og hvordan tiden føles. Denne rare monologen passer overraskende (les med blokkbokstaver) godt inn.
Alle låtene på platen nærmer seg eller går over fem minutter, noe som har gitt Feist og bandet tid til å la låten ”leve”, det blir kun naturlige overganger selv om de overgangene kan bestå av en rar monolog om livet og tid.
Platen er best i sin helhet, men låtene kan også leve på egenhånd. På Pleasure har Fiest nok engang imponert. Det er annerledes, men det har tross alt godt seks år siden vi sist hørte fra henne, så jeg vil si det er ett sunnhetstegn.
Det var mye spenning rundt utgivelsen Pleasure, det har vært stille lenge, og de tidlige utgivelsene hennes har blitt roset av kritikere og av publikum. Hun har hatt flere låter som har tatt turen over havet og inn i være hjerter her i Norden. 1234, ble en øyeblikkelig hit etter at Apple brukte den i en iPod-reklame. Også sangen I feel it all fra album nummer har fått en del avspillinger, den var også var soundtracket til min ungdom og har enda en sentral plass i ymse spillelister.
Platen starter med tittelsporet, som overrasker med å være et stykke unna det man har hørt før fra Feist. Det er ett hakk mørkere, ett hakk tyngre og kanskje litt mer aggressivt. I de første sekundene farer tankene mine til Sverige og Lykke Li, mens de tyngre rock passasjene minner om PJ Harvey sine verk, noe som ligger under overflaten på en god del av låtene på dette albumet.
Fiest - Pleasure
Feist har altså tatt et steg nærmere den rene rocken enn det hun har vært tidligere, noe som gjør dette albumet råere og kanskje litt mer skjørt enn de forrige. Hun har enda rolige låter der man kun hører henne, gitaren og summingen fra rommet. På I wish I didn’t miss you viser hun oss sin egen sårbarhet og lager en kjærlighetslåt av kvalitet.
Det er ikke en dårlig låt på dette albumet, det må bare konstateres, men noen av låtene kan forsvinne i mengden. Any Party er en av albumets sterkeste låter.” You know, I leave any party for you” er en strofe jeg tror mange kommer til å synge ut en sen sommerkveld.
I et intervju med Billboard sier Feist følgene:
Well there's eleven songs on the record, and I guess it’s sort of like constructing a set list at a show.
Det er tydelig at låtene er plassert i møysommelig rekkefølge, og at hun har satt opp en nydelig setliste.
Spor nummer åtte vekker deg fra et døsig state of mind etter ett par rolige låter. Century er en storslagen og sær låt. Feist har fått med seg Jarvis Cocker på en slags monolog der han forklarer og/eller spør hvor langt et århundre egentlig er og hvordan tiden føles. Denne rare monologen passer overraskende (les med blokkbokstaver) godt inn.
Alle låtene på platen nærmer seg eller går over fem minutter, noe som har gitt Feist og bandet tid til å la låten ”leve”, det blir kun naturlige overganger selv om de overgangene kan bestå av en rar monolog om livet og tid.
Platen er best i sin helhet, men låtene kan også leve på egenhånd. På Pleasure har Fiest nok engang imponert. Det er annerledes, men det har tross alt godt seks år siden vi sist hørte fra henne, så jeg vil si det er ett sunnhetstegn.
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>