Det er har gått nesten seks år siden canadieren Leslie Feist gav ut et album, dette er hennes femte album siden debuten i 2004. Hun går under artistnavnet Feist, men er også kjent fra musikk-kollektivet og bandet Broken Social Scene.

Det var mye spenning rundt utgivelsen Pleasure, det har vært stille lenge, og de tidlige utgivelsene hennes har blitt roset av kritikere og av publikum. Hun har hatt flere låter som har tatt turen over havet og inn i være hjerter her i Norden. 1234, ble en øyeblikkelig hit etter at Apple brukte den i en iPod-reklame. Også sangen I feel it all fra album nummer har fått en del avspillinger, den var også var soundtracket til min ungdom og har enda en sentral plass i ymse spillelister.

Platen starter med tittelsporet, som overrasker med å være et stykke unna det man har hørt før fra Feist. Det er ett hakk mørkere, ett hakk tyngre og kanskje litt mer aggressivt. I de første sekundene farer tankene mine til Sverige og Lykke Li, mens de tyngre rock passasjene minner om PJ Harvey sine verk, noe som ligger under overflaten på en god del av låtene på dette albumet.

Fiest - Pleasure



Feist har altså tatt et steg nærmere den rene rocken enn det hun har vært tidligere, noe som gjør dette albumet råere og kanskje litt mer skjørt enn de forrige. Hun har enda rolige låter der man kun hører henne, gitaren og summingen fra rommet. På I wish I didn’t miss you viser hun oss sin egen sårbarhet og lager en kjærlighetslåt av kvalitet.

Det er ikke en dårlig låt på dette albumet, det må bare konstateres, men noen av låtene kan forsvinne i mengden. Any Party er en av albumets sterkeste låter.” You know, I leave any party for you” er en strofe jeg tror mange kommer til å synge ut en sen sommerkveld.

I et intervju med Billboard sier Feist følgene:

Well there's eleven songs on the record, and I guess it’s sort of like constructing a set list at a show.

Det er tydelig at låtene er plassert i møysommelig rekkefølge, og at hun har satt opp en nydelig setliste.

Spor nummer åtte vekker deg fra et døsig state of mind etter ett par rolige låter. Century er en storslagen og sær låt. Feist har fått med seg Jarvis Cocker på en slags monolog der han forklarer og/eller spør hvor langt et århundre egentlig er og hvordan tiden føles. Denne rare monologen passer overraskende (les med blokkbokstaver) godt inn.

Alle låtene på platen nærmer seg eller går over fem minutter, noe som har gitt Feist og bandet tid til å la låten ”leve”, det blir kun naturlige overganger selv om de overgangene kan bestå av en rar monolog om livet og tid.

Platen er best i sin helhet, men låtene kan også leve på egenhånd. På Pleasure har Fiest nok engang imponert. Det er annerledes, men det har tross alt godt seks år siden vi sist hørte fra henne, så jeg vil si det er ett sunnhetstegn.