I likhet med Torgeir Waldemar, ventet journalist Trond Svendsen fra Brumunddal med å gi ut debutalbumet til han hadde fylt 40. Faktisk krediterer han backingbandet Tuxedo - og det med rette, for de har gitt ham et tett og velklingende lydbilde på Palomino Motel.

Svendsen er fan av Bruce Springsteen, men det preger ikke musikken mye - bortsett fra de første munnspilltonene på de to første låtene. Den glimrende Love Like This gir albumet en pangstart, med lekkert gitarspill, varme orgeltoner og et fint refreng som durer av gårde. Old Bridges har mellotron og banjo, men en noe anonym melodi.

Derimot digger jeg neste ballade, Don't You Hate It When They Go, som er en av mange sanger der Aud Ingebjørg Barstad (eks Katthult) synger harmonivokal og spiller fele. Vokalen drukner litt i den dystre, dundrende Vintage Diesel, som er platas eneste rockelåt. På Blessing hører vi innflytelse fra Townes Van Zandt, melodien og teksta er sterk, og jeg elsker lydbildet med strykere og stortrommedrønn. Nevnes bør også den bluesinspirerte Devil At My Heels, der likhetene med Paal Flaata og Torgeir Waldemar er store. De nesten seks minuttene fylles av et voldsomt crescendo mot slutten.

Et stort høydepunkt er den fengende countrysangen Big White, som har fele, gitartwang og galopperende kupønkrytmer. Going Down That Road begynner stillferdig, men øker i nytelse etter hvert som instrumentene legges på ett etter ett: akustisk gitar, mandolin, bass, orgel, munnspill og perkusjon.

Trond Svendsen & Tuxedo (som inkluderer produsent Lars Linkas på strengeinstrumenter) har med Palomino Motel lagd et variert og godt album som jeg anbefaler fans av americana. Vi får også noen anonyme sanger i løpet av de 48 minuttene, men nivået er høyt på de fleste låtene. Og for en flott stemme Svendsen har!