Datteren til Muscle Shoals-gitaristen Walt Aldridge turnerte mye i Norge i fjor. Men det var solo. Hennes andre album, Gold Rush, har mye elgitar og et tett lydbilde. De to første låtene er anonym, fengende, generisk poprock, men så glimter Hannah Aldridge til på Burning Down Birmingham, som er en stemningsfull ballade med gospel-aktig koring i refrenget.

The Irony of Love har mye blues i seg. Den seks minutter lange Lace er blytung. Shouldn't Hurt So Bad og No Heart Left Behind har hitpotensial. Living On Lonely har en sørgmodig tekst (f.eks. "two lines on a cocaine binge"). Jeg håper ikke at Hannah Aldridge har opplevd alt hun synger om!

Platas beste sang er I Know Too Much, med slidegitar, fantastisk refreng og glimrende koring. Helt til slutt roer hun det hele ned med den akustiske balladen Gold Rush.

Gold Rush har en rekke gode låter, men kunne tjent på å ha et ikke fullt så voldsomt lydbilde. Vi hører tidvis for mange instrumenter samtidig. Men strippet ned til soloformat vil nok sangene framstå på en bedre måte. Hannah Aldridge har uansett levert et sterkt album.