”Something is rotten in the state of Denmark,” uttalte Shakespeare-karakteren Hamlet, og siktet til det moralske forfallet i et vanstyrt land. Om lag 410 år etter disse ordene for første gang falt på en teaterscene, står det nokså bra til i vårt naboland i sør. Musikkscenen framstår som friskere enn noensinne, og jeg oppdager stadig noe nytt. The Rumour Said Fire, som i disse dager er ute med sin tredje LP, utmerker seg med fin og fengende nyveiv. The Minds of 99 står for rock med poetisk nerve, Trentemøller utfordrer med eksperimentell elektronika, og Myrkur entret metalscenen for et par år siden som et kjølig og friskt pust. Lista kan forlenges betydelig, men den begynte for min del med (nei, ikke Kim Larsen) Mew og The Raveonettes for 14 år siden, der førstnevnte nok har fått størst gjennomslag internasjonalt med sin litt (i overkant?) teatralske og prog-rock. De mer surf/garage-rock inspirerte the Raveonettes har likevel vært min favoritt. Nå er de ute med sitt åttende album.

2016 Atomized innledes med This World Is Empty (Without You). Likhetstrekkene med The Supremes’ My World Is Empty Without You er åpenbare, det gjelder særlig fraseringen av låttitlene som utgjør starten av refrengene på disse låtene. Det er litt rart at bare Sune Rose Wagner (og Nicki Adamsson – svensk låtskriver og produsent) er kreditert som låtskrivere. Det kunne godt vært slengt på et par Motown-navn også. Plagiat eller ei, The Raveonettes setter med dette tonen med en hyllest til den kreative og produktive Detroit-scenen fra 1960-tallet. 60-tallspopen fra Amerika skinner også tydelig igjennom på det neste sporet Run Mascara Run. Surfrocken fra samme tiår og kontinent blir tonsatt på Junko Ozawa. Where Are You Wild Horses Tonight avslutter side 1, og er en nydelig og tidløs poplåt. Den er bygd på en vakker melodi som toppes med lengsel og lidenskap. Jeg hørte på side 2 mens jeg så på andre omgang mellom Fredrikstad fotballklubb og Ranheim. Det ble en slående kontrast. Musikken er drivende og rytmisk med søtladne instrumentalpartier innimellom. Sisteomgangen i fotballkampen mellom den falmede fotballstorheten fra Fredrikstad og det mer forglemmelige laget fra Trondheim ble både stillestående og kjedelig og sluttet surt, for fotballinteresserte med røde og hvite hjerter.

Det er særlig This Is Where It Ends som løfter meg opp etter at en trønderfot stoppet et Fredrikstad-skudd som hadde fortjent et hett møte med nettet. Passende nok starter sangen med ordene «All these dreams I take away from you». Instrumentalpartiet i midten får meg til å se drømmende igjennom vinduet, og Sune Rose Wagners sluttord «maybe we’ll come around again» gir håp til en slagen supporter.

Choke On Love har sydlandsk rytmikk og et fengende gitarspill. Fast Food er en synth- og fuzzgitar-drevet shoegazelåt. The Raveonettes har ingen problemer med å hevde seg i den sjangeren også. PENDEJO avslutter plata og tar halvparten av side 2 med sine 12 minutter. Denne instrumentallåta oppsummerer på mange måter The Raveonettes lydbilde nå for tida, med rolige ettertenksomme melodier som avveksles av mer drivende partier. Det er vakkert og rått på en gang. Fotballaget mitt tapte, men The Raveonettes vant meg igjen denne kvelden.

Det er ikke mye råttent på den danske alternativ rock-scenen for tida. The Ravonettes ved Sune Rose Wagner og Sharin Foo har blitt modne, men de er fremdeles fruktbare musikere med en skarp teft for gode melodier og rett rytmikk.