Moscow Peace Festival i august 1989 kan, for den som legger tilstrekkelig mye godvilje til, framstå som et slags historisk frampek. Utgangspunktet for festivalen var å fremme fred mellom folk i øst og vest og dessuten å initiere et samarbeid for bekjempelse av internasjonal narkotikakriminalitet. De mest vulgære (og ikke minst rusromantiserende) hedonistene fra vest, hvis musikkstil hadde vært forbudt i en årrekke, ble fløyet inn over jernteppet med frihetens medvind i ryggen. Artistene, med Mötley Crüe, Bon Jovi og Ozzy Osbourne i spissen, hadde i ord og handling vist oppsiktsvekkende liten interesse for verdenspolitikken, som de med denne festivalen til dels ble assosiert med. De var heller opptatt av å krangle om hvem som skulle toppe plakaten, for å framstå som det største bandet.

Berlinmuren falt i, til de fleste overraskelse, i november samme år. Med den ble også muren som delte Europa og verden etter hvert revet. Oppløsningen av en ideologisk verdensorden (dvs. kommunismen) ble feiret med tanketom hårrock på begge sider av den revne muren. Noen år senere var hverdagen i vest tonesatt av en helt annen, og alvorstung gjeng.

Våren 1992 var regissør Cameron Crowe ferdig med spillefilmen Singles fra hjembyen sin, Seattle. Filmen klarte å fange et musikkmiljø i emning, som et bakteppe for en nokså lett (og likevel ganske god) romantisk komedie om unge voksne som strever med å finne sin plass i livet og i samfunnet. Crowe traff tidsånden på hodet, både skildringen av menneskene i Seattle og musikken fikk gjennomslag langt utover byen. Filmmusikken ble faktisk utgitt to og en halv måned før filmen hadde premiere i september samme år. Dette lydsporet har tålt tida mye bedre enn bildene, det er derfor den også i disse dager relanseres på vinyl og CD, med 18 bonusspor.

Singles-samlingen klarer på en imponerende måte å oppsummere hele grunge-historikken, på et tidspunkt da den såvidt hadde fått fotfeste. Inspirasjonskildene er representert ved en Led Zeppelin-cover, en Jimi Hendrix-låt (Hendrix var før ivrig fra Seattle), og to spor av The Replacements-grunnleggeren og -låtskriveren Paul Westerberg. Begynnelsen av Seattle-sounden uttrykkes ved Mudhoney og Mother Love Bone, mens mesteparten av låtene kommer fra tre av de mest sentrale bandene Pearl Jam, Alice in Chains og Soundgarden (inkl. sololåt fra Chris Cornell). I tillegg er både Screaming Trees og Smashing Pumpkins representert. Flere av låtene var ikke med på bandenes egne utgivelser, selv om de er mer enn gode nok. Særlig Pearl Jams State of Love and Trust har i ettertid inngått som en av de store låtene i bandets katalog.
Bonusplata innledes med Touch Me, I’m Dick av Citizen Dick, det konstruerte bandet som opptrer i filmen med skuespiller Matt Dillon som frontfigur. Låta er opprinnelig Mudhoneys Touch Me I’m Sick. Den største bonusen på plata er Chris Cornells 1992-EP Poncier. Jeg kjente fra før av bare til sangen Seasons som var med på den opprinnelige filmusikk-plata Singles. Nå fikk jeg endelig med meg de fire siste sporene på EPen, der særlig Flutter Girl og Missing utmerker seg som drivende gode låter, i tillegg til en tidlig utgave av Soundgarden-hiten Spoonman.



I dag framstår denne tidsperioden som uskyldig, optimistisk og oversiktlig. Ettertida har, som alltid, glemt kaoset og usikkerheten som rådet i samtida. Vesten var fortsatt preget krakket i 1987, med relativt høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon. På toppen av dette kom altså en stor verdenspolitisk omveltning. Det var ikke gitt at framtida var lys. Det var i dette klimaet at grungen vokste fram og fikk gehør over hele verden. Og nå, 25 år etter, lurer jeg fortatt på om framtida er lys, mens jeg hører på de dystre (og avdøde) mennene fra Seattle skrike ut sine mørke verdensbetraktninger.