Jeg oppdaget Evan Dandos Lemonheads i begynnelsen av min første ungdomsforelskelse. Forholdet til den unge kvinnen gikk, i løpet av noen måneder, som det måtte gå. Evan Dando og jeg fikk en mer langvarig relasjon, og til neste år kan vi feire et slags sølvbryllup. Men lidenskapen har avtatt en del de siste årene. Jeg minnes fortsatt godt Evans sceneutstråling da han var i slaget, og hans underlige evne til å trylle fram tominuttslåter som fenger i flere tiår. Nå består forholdet i at jeg pliktmessig kjøper hans reutgivelser av gamle bragder, mens han, uvitende om sin norske avstandsbeundrer, tar imot pengene, og sikkert bruker dem på noe tull (Dandos omgang med dop er nokså beryktet).

Siste deluxe-utgave fra Dando er Baby, I’m Bored, soloplata fra 2003. Denne versjonen er gitt ut på dobbel vinyl (ltd., kun 2000 ex!) og strømmetjenester. Ekstraplata består av b-sider, alternative versjoner og live-opptak, det var til og med to låter der jeg ikke hadde (fysisk) fra før. Jeg fant den i Stockholm i sommer, og dermed ble jeg en av de heldige 2000.

Baby I’m Bored fikk stort sett positiv omtale da den kom våren for 14 år siden. Jeg var så begeistret at jeg i forkant av utgivelsen drømte livaktig om en forhåndslytting, en av låtene satt til og med i hodet da jeg våknet. Det ble ikke akkurat vekkelses-stemning i hjemmet da jeg hørte gjennom den doble (og eksklusive!) vinylutgaven. Jeg duppet av til Dandos myke stemme, etter en lengre dag med familieaktivitet. Etter å ha summet meg litt, kom jeg fram til at Baby I’m Bored nok har blitt litt kjedeligere med åra. Men det er litt gull å finne i de nye vinylrillene. My Idea, skrevet av Chris Brokaw og langtids-låtskriverpartner Tom Morgan, utmerker seg mest med spissfindig tekst: «Well, I see that we’re coming to the end of the affair. There’s just one final favour to ask of you, my dear. Can we pretend, that it was you on the receiving end? Tell all of our friends, that it was my idea.” Rancho Santa Fe har mye klang (til og med fra en kirkeklokke innledningsvis), og høres ut som et ekko fra country-rockens bedre dager. Særlig refrenget fyller rommet både i studioet den gang, og i stua nå. Sangtittelen er, ifølge Dando, også en referanse til tettstedet nær San Diego hvor den kvasi-religiøse UFO-sekten Heaven’s Gate endte sin virksomhet med et kollektivt selvmord. Noe som står i kontrast til sangens svevende melodilinjer. Hard Drive er en sjarmerende og repeterende bassdrevet slentring om alle bestanddelene som til sammen utgjør et liv:
“This is the town I'm living in
This is the street I'm walking down
These are the friends I'm visiting
These are the clothes I'm wearing now
This is the house I'm building here
This is the girl I'm marrying
This is the chord I'm strumming now
This is the faith I'm leaning on”

Låta er skrevet av Ben Lee, en australsk musiker som tidlig i karrieren fikk en viss oppmerksomhet med hyllestlåta I Wish I Was Him, som handlet om forbildet Evan Dando. Lee har også bidratt med All My Life og The Same Thing You Thought Hard About, Is The Same Part I Can’t Live Without (sistnevnte skrevet sammen med Dando selv og tidligere nevnte Tom Morgan). Låtene var fine for 14 år siden, men framstår i dag som forutsigbare, og mangler Dandos hook-signatur. Ben Lee uttaler (i det omfattende tekstheftet til reutgivelsen) at disse sangene er skrevet for og om Dando, som en oppfordring til å fokusere på musikken, og ikke alt det andre som stjernelivet fører med seg:
“Just look for sunshine
To burn in full time
To be filled with hatred
For the time I've wasted
And I'm so impatient
For a new sensation

God knows what I thought I'd do
I bit my own sweet heart in two

All my life
I thought I needed all the things I didn't need at all
My life
I thought I wanted all the things I didn't want at all”



Stop My Head viser Dando på sitt mest melodiøse (dette er for øvrig sangen jeg mente kom til meg i en drøm). Et smittsomt plystre-/pianotema setter tonen for platas tydeligste powerpop-innslag, en sjanger som Dando behersker til fulle.
In The Grass All Wine Colored avslutter Baby I’m Bored. Alt.-countrylåta skal visstnok skal handle om en soldat som våkner opp på slagmarken under den amerikanske borgerkrigen (1861-1865), i vinrødt gress.

Bonusplatas b-sidesamling gir mest valuta for deluxe-investeringen (770 svenske kroner!). Tongue Tied, Whoops og Sucker Punch kunne fint forsvart en plass på originalalbumet, eller på en Lemonheads-utgivelse. Men den instrumentale Walk In The Woods With Lionel Richie høres like uferdig og useriøs ut som tittelen antyder.

«…I feel like it’s my best…I feel like it’s my ‘Some Girls’ album» uttaler Dando og refererer til Rolling Stones’ kreative comeback på slutten av 1970-tallet. Comeback-koblingen er åpenbar, i 2003 hadde ikke Dando gitt noe nytt materiale siden den fine Lemonheads-plata Car Button Cloth fra 1996. Med Baby I’m Bored kjentes det ut som at han virkelig var tilbake, en gnist av håp ble tent hos de lidenskapelige og lojale. En bra Lemonheads-plate fra 2006 og en ok coversamling tre år senere styrket oss i trua. Men siden har Dando holdt oss lunkne med rester fra loft og kjeller: middels gode konsertopptak, en walkmaninnspilling med demolåter til Come On Feel the Lemonheads (1993), og en reutgivelse av gjennombruddet It’s a Shame About Ray fra 92.

Baby I’m Bored er fortsatt god, men ikke like relevant og frisk som de tre forutgående Lemonheads-utgivelsene fra 90-tallet. Låtsmeden Dando ga oss glimt av gull på 2000-tallet, men nå synes han å være mest opptatt med å pusse på arkivmaterialet.

Vi har våre minner, Evan, de vil aldri dø. Nå er tiden inne til å si adieu – og på gjenhør (fritt etter «Adieu» av Jahn Teigen/Herodes Falsk, 1982).