Som vanlig vet du ikke nøyaktig hva du kan forvente når Motorpsycho gir ut ny musikk. I snart 30 år har de jobbet seg gjennom så mange sjangre at en relasjon til bandet kan stamme fra metall, hard rock, prog, pop, jazz, alt ettersom - avhengig av utgangspunktet ditt. I de senere årene har de gitt ut en rekke begrensede opplag av musikkprosjekter for ulike kulturinstitusjoner i Norge.

Tross varierende lydbilder og strukturer har det ikke vært vanskelig å gjenkjenne bandet gjennom de kjerneelementene som har ligget til grunns den siste perioden; Det er psykedelisk, skjevt, seigt, monumentalt og heftig. Det er lekent. Det er Rock.
Men denne gangen er det imidlertid litt vanskeligere å gjenkjenne lyden av Motorpsycho.

"Begynnelser" er et stykke skrevet av Carl Frode Tiller, og det representerer en baklengs reise - fra død til fødsel - med fokus på de forskjellige veiene vi velger gjennom livet vårt. Kort oppsummert kan man si at skuespillet reflekterer over spørsmål om til hvilken grad vi selv er involvert i å skape vår egen fremtid. Dette blir prosjektert gjennom hovedkarakteren, som i spillet konfronteres med situasjoner og veivalg fra fortiden.

Stykket i seg selv fokuserte like mye på lyd og bilde som på drama, så musikken stod fritt til å kreve oppmerksomhet på lik linje med skuespillerne. Dette skinner gjennom når man lytter til albumet. Vi sklir forbi lekende jazz-temaer og preludier, inn gjennom meditative, hypnotiske sløyfer, og over stigende crescendoer. Temaene fremhever de ulike fasene i historien, og de er dekket av nostalgisk melankoli, frykt, ensomhet og fortvilelse, men musikken er ikke frarøvet humoristisk sans heller.

Lydbildene på plata er for det aller meste drømmende - nesten feberaktige og tåkete - skapt i en blanding av live-instrumenter, diverse opptak, og mye looping. Noen deler av musikken etterlikner “antikke” vinylplater, og maler et til tider komisk bilde før de enten forvitrer eller sklir vekk. Andre deler bygges opp lagvis, og skaper overveldende, truende monstre av lyd og støy. Noen sklir forsiktig gjennom slørete, mystiske landskap.

Trommer er nesten fraværende på albumet - sett bort ifra diverse perkusjon, hovedsakelig i form av bjeller og cymbaler som skimrer i landskapet fra tid til annen, hvilket bidrar videre til den drømmelignende følelsen av musikken.

Noen ganger kan dette minne om Badalamentis lekne komposisjoner for Twin Peaks, noen ganger eksponeres de overveldende kontrastene mellom det skjønne og det grimme (ikke ulikt fra band man finner innenfor sjangre som prog og post-rock), og noen ganger er det rett og slett gypsy-jazz. Det er et eklektisk utvalg av stiler, for å si det mildt
.
Åpningssporet lar deg fra første sekund forstå at dette vil bli en merkelig tur. Og selv om dette kuttet er det eneste som i det hele tatt ligner litt på hva du kanskje forventer at bandet skal spille - om man dømmer fra deres nyeste materiale - gjør det seg godt som en introduksjon til den surrealistiske reisen som ligger foran deg.

Merk forresten at dette ikke er en “liveplate” i sann forstand. Dette er mer som et sammendrag av de temaene som Motorpsycho jobbet med og improviserte rundt da de spilte på teatret, arrangert for å representere historien best mulig. Og selv om enkelte deler av albumet føles litt klosset og usammenhengende, er hovedinntrykket det av et atmosfærisk rikt og fantasifullt album, som - kombinert med nydelig lydproduksjon av Helge Sten (Deathprod) - gir en merkelig vanedannende lytteopplevelse.