Despereaux slipper i dag sin nye EP, Hugging The Cactus, som i utgangspunktet var planlagt som et album, men som endte som en slags del to til EPen Luna Pars Fortuna fra 2014.

EPen åpner med den allerede utgitte singelen The Fighter og åpningsriffene oppsummerer på mange måter hvilke territorier EPen lusker innenfor. Det er raskt og det er groovy. Når resten av bandet også hopper inn, har du på mange måter blitt presentert for hva Despereaux står for.

Despereaux har funnet sin helt særegne blanding av post-rock, hardcore og prog-rock og det fungerer utmerket. Trommene låter enorme og en av de viktigste drivkreftene for låtene, og sammen med gitarene tar de mye av oppmerksomheten. Bassen er som alltid litt vanskeligere å få taket på, men den låter massiv. I siste låt, Hiatus As In I Hate Us , får den også stå i sentrum en stund og kort sagt er bassen rå. Man må heller ikke glemme vokalen til Emil Odd Solbakken som gir assosiasjoner til den klassiske norske hardcoren. Maniske skrik og en underliggende desperasjon som skrur seg inn ørekanalene enten du vil eller ikke.

Høydepunktet på EPen er de to siste låtene, Anomaly og Hiatus As In I Hate Us. Førstnevnte tikker inn på 9.51 min og er et herlig epos av en låt som har alt man kan ønske seg i en låt. Det er flust med taktskifter, latterlig fete skrik(les: 3.06 min merket), kul gjestevokal, vakre atmosfæriske elementer og ikke minst både trommene og gitarene viser seg frem fra sin beste side. Avslutningsvis kommer låten Hiatus As In I Hate Us som ikke bare latterlig gøy tittel men også noe av det kuleste instrumentale på hele EPen. Låten showcaser at Despereaux kan måle seg med post-rock storheter som God Is An Astronaut og Caspian, hvert fall i noen minutter og det er ikke verst bare det.

Lyrisk er det også mye bra å finne. For eksempel med Anomaly som en favoritt også her. Med strofer som «Am I that lame I need to plan for anarchy» så er hvert fall undertegnede fornøyd. Et annet lyrisk høydepunkt for min del er fra Zürich med «I keep my condoms next to the Gospel of John. Talk about your second comings. Have I become the very thing I swore to destroy? ». Det er imidlertid en tynn linje mellom det kule og pretensiøse og folk har nok forskjellige meninger om nettopp det men alt i alt er tekstene bra.

Dessverre er det ikke alt som er like imponerende med Hugging The Cactus. På samme måte som forrige utgivelse Cursed er det mye både og gjennom låtene. Det har nok en sammenheng med at jeg ikke er altfor dypt inne i prog-universet, men for meg høres det ut som om de bare bobler over med ideer og ikke vet hvor de skal gjøre av med dem. Dette gjør at det av og til føles litt rotete eller masete om du vil siden man ikke rekker å sette pris på riffene før de er borte. Hva man tenker rundt dette reflekteres fort i Yngwie Malmsteens «less is more» tirade.

Med unntak av overgangene mellom et par låter er det en tydelig oppbygging til neste låt i slutten av låtene. Dette gir en fin følelse av naturlig progresjon, men samtidig kan det føles litt tilgjort og gi et inntrykk av at det er halvparten så mange låter avhengig av hvor aktivt du lytter. Ellers er det en fallgruve at det fort føles ensidig, noe som er en ganske absurd med tanke på hvor mye som skjer i hver eneste låt, men noe jeg sitter igjen med uansett.

Despereaux har virkelig funnet sin egen «greie». Det er beintøft og vakkert om hverandre så enten man liker hardcore av den klassiske norske typen, proggete musikk eller mer ambient musikk så vil man finne noe man liker i dette bandet. Rett og slett en solid EP og som etter Cursed sitter jeg igjen med en følelse av at jeg vil ha mer.