Det er altfor vanlig å sammenligne The War On Drugs med Bruce Springsteen, men det er allikevel en sammenligning som ikke er til å unngå. Spesielt ikke når det gjelder A deeper understanding som inneholder nesten overdervent klare referanser til legender som som Brucer’n og Dire Straits. Det som er spesielt med Adam Granduciel, som spiller en stor del av instrumentene på plata samt å være sin egen tekniker og produsent, er at han tar dette veldig velkjente 80-talls folkpregede rockeformatetog gjør det til sitt eget ved å tilføre det sin egen drømmende melankoli, voldsomme studio-perfeksjonisme og krautrock-aktige monotoni.

Denne monotonien kan ved første gjennomlytt virke i overkant dominerende, men selv om man i starten kan ha vanskeligheter med å skille låtene fra hverandre kommer plata mest sannsynlig til å vokse på deg etter et par gjennomhøringer til.

A deeper understanding er arrangement –og strukturmessig et helt utrolig gjennomarbeidet og gjennomført album. Granduciel har skapt et lydlandskap preget av svært kompleks instrumentering uten at det på noe tidspunkt låter overdrevent eller overprodusert. Han syr sammen de litt flate vokallinjene med iørenfallende melodier i kompet, spesielt i gitar og synth-departementet, som skaper et håpefullt og svevende univers som allikevel gir deg nok av knagger å holde deg fast i underveis i de lange og tilsynelatende monotone låtene.

Et annet sterkt bindemiddel er de repetative trommene som nesten gjennomgående ligger stødig og flatt under grandiose og ambisiøst sammenflettede arrangementer. Dette gir låtene et preg av å alltid være på vei videre et sted, samtidig som det ligger noe herlig uforløsende i følelsen av at sangen aldri virkelig få lande, hver del går bare hvileløst over i neste.

Dette underbygger også det lyriske landskapet, som er rastløst på den måten at det er kontaksøkende og reservert på samme tid. Granduciel maler opp bilder av vage skikkelser som aldri helt kan nås, men er helt nærme på samme tid.

Sun Kil Moon synger om The War On Drugs at ”they’re the whitest band I’ve ever seen.” Dette må man på en måte gi han rett i da The War On Drugs unektelig må kunne kalles god gammeldags papparock, men samtidig er det noe ved det som gir deg lyst til å gi en varm klem til sidemannen din, uavhengig av om du kjenner personen eller ikke.