Bendik Brænne (30) fra Bærum fikk mye kritikerros for sine to første album. Debuten fikk Spellemannprisen i countryklassen for 2013, det andre ble nominert i samme klasse for 2014.

Han har brukt tre år på å lage The Last Great Country Swindle, hvor han kompes av flere av sine medmusikanter i Los Plantroinics. Deres spaghettiwestern-sound er hørbart på åpningslåta Runaway, som er albumets eneste coverlåt. Del Shannons original fra 1961 er en rockeklassiker. Brænne tar sangen nye veier. Den er langsom, har strykere, hammondorgel og gitartwang, og bygger seg fint opp mot et klimaks med mariachitrompeter. Daniel Romano har her bidratt med koring, gitar og synth.

Jeg liker også godt den lekkkert arrangerte og smektende Ain't Nobody Like Me. Treblås, strykere og mellotron bidrar til et lydbilde jeg forbinder med sørstatsrock og soulmusikk fra ca 1970.
Det sistnevnte gjelder også Summerfield, der åpningen er inspirert av The Band og vi ellers hører mye congas, surklende hammondorgel og "gospel"-piano. Han synger som vanlig lyst og flott.



Så langt alt vel. Men deretter faller etter min mening albumet i kvalitet. I'll Be Gone Tomorrow har et overlesset arrangement og en anonym melodi. Anonym er også Quick-Loving Hearts og den kjedelige balladen Sunshower.

Men det er heldigvis to lyspunkt på side 2 av lp-en også: Worries Me, som er fengende, funky poprock med congas og baklengs, psykedelisk gitar, og den korte, enkle, lekne poplåta I Got (Everything But You). Det hele avsluttes med et unødvendig ekstraminutt av Runaway.

Bendik Brænne har lagd et mer hardtslående album med The Last Great Country Swindle. Han går i samme retning som bidragsyteren Daniel Romano: fra alternativ countrymusikk til soulinspirert poprock. Det hele låter fint, men halvparten av sangene her er rett og slett for anonyme.