Steven Wilson (49) fra England er den store helten i dagens progmiljø. I tillegg til sitt eget band Porcupine Tree, er han en ettertraktet produsent, og han har fått mye skryt for sine remikser av progklassikere fra 70-tallet. Og med To The Bone har han utgitt sitt 5. soloalbum siden 2008.

Han er ingen stor vokalist, men briljerer på gitar, bass og keyboards. Tittelsangen er lettere symfonisk, i stil med Todd Rundgren på 70-tallet og Tears For Fears' Sowing The Seeds Of Love, komplett med et Pink Floyd-aktig riff i starten. God tekst har også den personlige Pariah, der Wilson synger at han er lei det meste, men at kjærligheten som vanlig vinner. Dette er en av to duetter med den israelske kvinnen Ninet Tayeb, som har en Bonnie Tyler-aktig, hes stemme.

Dessuten digger jeg Nowhere Now, som bygger seg opp til et klimaks med et supert refreng, samt den pene, kontrastfylte poplåta The Same Asylum As Before, der vi både får støyende gitarpartier og vakre popvers. Noe enklere er Permanating, som er fengende, 70-tallspreget poprock av typen som kunne ha blitt en hit for tretti år siden.

Men etter den akustiske duetten Blank Tapes synker etter min mening kvaliteten. Vi får fire baktunge proglåter som varer for lenge. Verst av dem er den overdrevne, kjedelige, ni minutter drøye Detonation, der melodien står og stamper. Avslutningslåta Song Of Unborn har de samme tendensene, men blir heldigvis til en mektig symfopopballade de to siste minuttene.

Alt i alt er To The Bone er godt og variert album med en times spille. Det begynner svært bra, og hadde Steven Wilson kuttet ut fire av de elleve låtene, ville det ha vært et av årets beste.