Mogwai er et skotsk band.
Mogwai lager musikk.

Mogwai lager musikk som, når det virkelig treffer, får det til å føles som om du er det eneste mennesket her i verden - enten det er alene på toppen av det høyeste fjellet, eller som en usynlig figur blant folkemylderet i en travel by.
Musikken deres er introspektiv og reflekterende på et nivå som få klarer å matche. Samtidig har bandet selv alltid vist en ironisk distanse til post-rock-bevegelsen, som de jo er pionérer av. Dette blir blant annet understreket i sangtitler som “You’re Lionel Richie” og “I’m Jim Morrison, I’m Dead” på tilsynelatende episke instrumentallåter. På mange måter har de alltid ligget et skritt foran røkla, uten å høste internasjonal suksess på linje med band som f.eks. Explosions in the Sky eller Sigur Rós. De har en såpass stor rekkevidde innenfor sjangeren sin at de skifter stil omtrent hvert år, alltid på leting etter noe nytt å utforske i lydlandskapet. Slik bretter den ekspansive diskografien deres ut alle de ulike sidene av musikken, og man kan som regel finne fans som insisterer på to vidt forskjellige album som karrierebeste. Og så, i løpet av de siste årene har bandet utgitt så mange bestillingsverk, soundtracks etc. at man fint kunne spørre seg selv om de ville finne veien tilbake igjen - om de i det hele tatt hadde lyst til å lage et mer “tradisjonelt” studioalbum. Hvis du (slik som undertegnede) var litt tvilsom til en ny Mogwai-plate, så er det nå bare å senke skuldrene. I 2017 har de gitt ut et uhyre sterkt album. Faktisk et av deres aller beste.


Every Country’s Sun starter slik som Mogwai ofte starter et album. En instrumental som repeterer et tema, stadig løftende, omtrent til det punktet hvor du merker at du har glemt hvordan man innhenter oksygen. Det er en sterk, følelsesladet (om ikke litt vel kjent) oppskrift. Uansett, så funker det bra som en åpner. Stemningen er satt, og det er duket for en time med kosmisk dagdrømming.
Neste låt er “Party In the Dark”, første av to låter med vokal. Stemmen, kjølig druknet i diverse effektfilter, synger om håpløshet og rastløshet i en verden som beveger seg i feil retning. Politisk ladet, kan man vel tenke seg til. Musikken her er en fin miks av noe man kan beskrive som melankolsk shoegaze-poppete, men med en distanse som gir det en tredje-persons utenforstående følelse. Håpløshet understreket, spør du meg.
Videre følger et knippe låter i både kjent og ukjent stil, fra de rustne synthene i det tålmodige monsteret “Brain Sweeties”, til sci-fi-western i den spøkelsesaktige “aka 47”. I tillegg, på tampen av plata, får vi servert en frekk, ondsinnet støyfest i “Old Poisons” - en låt som trekker paralleller til tidligere låter som f.eks. “Glasgow Mega Snake” og ”Batcat”. Et inferno, men et morsomt inferno, som bekrefter en ungdommelig lekenhet fra Mogwai.
Men til tross for lekenhet, det skal sies at dette ikke er en helt feilfri plate, og det føles i noen deler litt vel forutsigbart. Men det de gjør, er at de kaster inn noen tvister, uventede harmonier og lydlandskap der det trengs mest, og det er nettopp det som gjør albumet så sterkt; Denne nye flammen som skinner gjennomgående på albumet, og den smitter kraftig gjennom headset eller høyttalere, til den som lytter. Når det fantastiske tittelsporet spiller ut de siste notene på albumet, føler man seg veldig liten, men også ytterligere beriket og takknemlig.

---

Det vi sitter igjen med, er et album som på mange måter føles reflekterende over bandets fortid, men samtidig også viser fram en ny glød, og en villskap som vi ikke har fått servert av bandet på en del år. Med det fortjener nok produsent Dave Fridmann en spesiell takk. Produsenten har for første gang siden “Rock Action” i 2001 hatt ansvaret bak spakene - noe som resulterer i et heftig lydbilde med sylskarpe gitarer, ruvende bass og gigantiske trommer - akkurat slik som dette albumet fortjener. På den ene siden av lydbildet krangler elleville fuzz-toner over eksplosive rytmer, mens den andre siden stryker avgårde med synther i slow-motion, cinematisk, som et falmende neonlys gjenspeilet i en våt brosteinsgate ved midnatt. Det er lekkert, og det er spennende. Every Country’s Sun bekrefter Mogwai sin innflytelse på post-rock, og fortsetter å skue utover.