Enter Shikari slapp i begynnelsen av august første smakebit fra deres femte album 'The Spark', 'Live Outside'. Den Black Mirror-aktige videoen fikk oppmerksomhet både i og utenfor hjemlandet England, og hintet om en enda mer elektronisk retning for bandet som tidligere hadde minst ett bein godt plantet i hardcore punk.

Nå er hele albumet sluppet, og dette er definitivt det minst harde albumet Enter Shikari har sluppet til dags dato. Selv om de hele veien har eksperimentert mer og mer med elektroniske elementer i musikken har det aldri vært så uttalt som på dette albumet. Det harde er ikke helt borte, men er mye mer nedtonet enn på tidligere utgivelser, og tilbake sitter man med et mye mer allment tilgjengelig album enn man kanskje hadde forventet.

Og stikk i strid med hva man forventer av det relativt musikalsk aggressive bandet er en av åpningslåtene en slags kjærlighetssang. Ikke av den romantiske sorten, men en euforisk glede - iblandet en lammende frykt - over å være singel igjen etter et langt forhold.

Vokalist Rou Reynolds åpnet for en tid siden om sine problemer med angst og depresjoner, og har i stor grad pøst disse inn i både musikken og tekstene på dette albumet. Låta ‘Airfield’ er Enter Shikari på sitt aller mykeste, hvor en Rou - som har jobbet seg gjennom problemene og kommet styrket ut på andre siden - prøver å gi andre håp om å kunne klare det samme. Umiddelbart virker dette som en låt som bryter opp albumet litt og som ødelegger kontinuiteten i resten av materialet, men setter man seg ned og lytter til de skjøre tonene ser man hvor sterk og intens låta faktisk. Avslutningen bygger seg opp til et klimaks som limer den ypperlig sammen med låtene som følger etter, flott gjort av et band som er mest kjent for å skrike seg hese i rødglødende sinne.

I tillegg er dette det desidert mest politiske albumet guttene har sluppet, hvilket sier sitt for bandet som tidligere blant annet har angrepet privatiseringen av det britiske helsevesenet NHS i låta “Anaesthetist” og store firmaers negative innblanding i klimapolitikken på ‘No Sleep Tonight’. Naturlig nok er Brexit for øyeblikket et stort tema for gutta, og i låta ‘Take My Country Back’ synger Rou med smertende intensitet at “Don't wanna take my country back / I wanna take my country forward!” Og “Now look what we've done to ourselves / We’ve really gone and fucked it this time”

Men ikke alt på plata er like treffsikkert eller relevant, et dødpunkt er låta ‘Shinrin Yoku’ (betyr noe tilsvarende skogs-terapi), hvor bandet tilsynelatende prøver å lage soundtracket til din neste yoga-session med regnskogsrytmer og Rou monotont messende oppløftende fraser som “Sunk deep in the dense embrace of the forest / I imagine this is the polar opposite of suffocation / My lungs seem to gain extra capacity here / And I feel like an empty inbox” (!!!)

Men på ‘The Revolt Of The Atoms’ er energien og fokuset tilbake, og til tross for at synth-riffet - som i følge bandet ble skrevet allerede i 2004 - høres litt i overkant ut som ‘Tainted Love’, er dette en låt som glir rett inn i den den erketypiske Enter Shikari-katalogen. Og til tross for at Rou kan være en skrikerunge uten sidestykke, har han også en relativt grei sangstemme, noe han for en gangs skyld får sjansen til å vise frem på hjerte-smerte-låta ‘An Ode To Lost Jigsaw Pieces’, en låt om alle de man mister på veien enten det er gjennom kjærlighetsbrudd, død eller venner som glir fra hverandre. “in my chest there's a thundering pain / It feels like God's in there, having a migraine” er vel ikke direkte stor poesi, men det får frem poenget og følelsen Rou vil overføre til lytterne. Låta avsluttes med nærmest et gigantisk smerteskrik og et sukk, som om all smerten og alle demonene nå er tømt ut og tilbake ligger et tomrom som er klart til å fylles med nytt liv og ny kjærlighet.

Symbolikken i at skiva startes og avsluttes med instrumentalsporene ‘The Spark’ (gnisten) og ‘The Embers’ (glødende kull) er heller ikke tapt bak en vogn. Spesielt sistnevnte, som etter den emosjonelle eksplosjonen ‘An Ode To Lost Jigsaw Pieces’ nærmest føles som en komfortabel omfavnelse som roer en ned og lukker dette kapitlet bak seg.
Enter Shikari er ikke de fresende sinte ungguttene de en gang var. De har blitt modnere, sinnet og frustrasjonen er mer fokusert og målrettet, og gir plass til flere stemninger og opplevelser enn tidligere. Likevel føles dette som en overgangsplate mer enn et ferdig stykke Enter Shikari. De er på vei til å bli ordentlig voksne og å finne sitt voksne uttrykk som band, men er ikke helt der enda.
Og om fansen har vokst opp i samme tempo, dét gjenstår å se.