The Regent
Political Fiction
Velprodusert politisk sakprosa fra The Regent
The Regent slapp 13 oktober debutalbumet sitt, Political Fiction og i motsetning til hva albumnavnet kanskje antyder er det lite fiksjon å spore i tekstene deres. Tematikken er sentrert rundt politikk og albumet som helhet er en liten utblåsning mot samfunnet og den politiske virkeligheten vi befinner oss i. De holder kanskje til i Trondheim, men basert på hvordan de låter og det lyriske innholdet så kunne dette vært et band av internasjonalt kaliber i samme sjikt som Propagandhi og Anti-Flag. Produksjonen sitter som et skudd og det er tydelig at det ligger mye arbeid bak albumet.
En tendens i populærkulturen og ikke minst i punke-universet er at når man tar for seg politikk så skal det gjøres med en satirisk vri og med glimt i øyet. Fremfor å prøve å gjøre samfunnskritikken til en satirisk punchline står The Regent solid på sine egne ben og lar heller tekstene reflektere hvor dystert de opplever verden.
Albumet består av 8 låter og de bruker 24 minutter på å sparke sitt politiske manifest inn i øregangene dine. Det er vanskelig å peke ut noe som trekker voldsomt ned på inntrykket av dette albumet da det holder et jevnt solid og stabilt nivå. Samtlige av låtene er fengende, sparker godt i fra seg og inneholder flust av lyriske gullkorn. Jeg sitter imidlertid igjen med to innvendinger. For det første så låter det noe tamt, hvert fall sammenlignet med EPen deres fra 2013, Initiation. De har kommet langt og som sagt så er det meget velprodusert, men det føles som om de kanskje har mistet noe av de røffe kantene som virkelig passet dem. For det andre så blir det hele noe ensidig i lengden. Vokalen er solid nok den, men det er lite variasjon å finne. Å riffe kan de, men gitarene holder seg trygt innenfor noen satte rammer og det samme kan sies om både bassen og trommene. Det er ingen tvil om at de er dyktige og det å lage refrenger som fenger, det kan de. I lengden er det imidlertid lite som skiller seg veldig sterkt ut den ene eller andre veien. Til deres forsvar må det imidlertid innvendes at når nivået er så jevnt høyt og solid så er det snakk om små detaljer. Det er imidlertid disse små detaljene, eller mangelen på dem som gjør at de ikke når helt opp denne gangen.
En meget solid plate som jeg nok kommer til å dra frem med jevne mellomrom i fremtiden og et band jeg kommer til å følge med på videre. Hvis de kan utvikle seg enda mer og kanskje bryte med noen av de konvensjonelle løsningene som gjør dem litt vel like de åpenbare inspirasjonskildene sine så kan de nå langt. Når det kommer til politikk og problemstillinger så er det vel heller ingenting som tyder på at det bli mindre å ta for seg på fremtidige album.
En tendens i populærkulturen og ikke minst i punke-universet er at når man tar for seg politikk så skal det gjøres med en satirisk vri og med glimt i øyet. Fremfor å prøve å gjøre samfunnskritikken til en satirisk punchline står The Regent solid på sine egne ben og lar heller tekstene reflektere hvor dystert de opplever verden.
Albumet består av 8 låter og de bruker 24 minutter på å sparke sitt politiske manifest inn i øregangene dine. Det er vanskelig å peke ut noe som trekker voldsomt ned på inntrykket av dette albumet da det holder et jevnt solid og stabilt nivå. Samtlige av låtene er fengende, sparker godt i fra seg og inneholder flust av lyriske gullkorn. Jeg sitter imidlertid igjen med to innvendinger. For det første så låter det noe tamt, hvert fall sammenlignet med EPen deres fra 2013, Initiation. De har kommet langt og som sagt så er det meget velprodusert, men det føles som om de kanskje har mistet noe av de røffe kantene som virkelig passet dem. For det andre så blir det hele noe ensidig i lengden. Vokalen er solid nok den, men det er lite variasjon å finne. Å riffe kan de, men gitarene holder seg trygt innenfor noen satte rammer og det samme kan sies om både bassen og trommene. Det er ingen tvil om at de er dyktige og det å lage refrenger som fenger, det kan de. I lengden er det imidlertid lite som skiller seg veldig sterkt ut den ene eller andre veien. Til deres forsvar må det imidlertid innvendes at når nivået er så jevnt høyt og solid så er det snakk om små detaljer. Det er imidlertid disse små detaljene, eller mangelen på dem som gjør at de ikke når helt opp denne gangen.
En meget solid plate som jeg nok kommer til å dra frem med jevne mellomrom i fremtiden og et band jeg kommer til å følge med på videre. Hvis de kan utvikle seg enda mer og kanskje bryte med noen av de konvensjonelle løsningene som gjør dem litt vel like de åpenbare inspirasjonskildene sine så kan de nå langt. Når det kommer til politikk og problemstillinger så er det vel heller ingenting som tyder på at det bli mindre å ta for seg på fremtidige album.
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>