William Patrick Corgan, kjent som frontmann i The Smashing Pumpkins, er ute med albumet Ogilala. Det er hans andre soloalbum, og vil også bli brukt som soundtrack til stumfilmen «Pillbox».

Corgan har en distinkt stemme som man kjenner igjen umiddelbart. Gitarist James Iha, også fra The Smashing Pumpkins, er med på et par av låtene. Der stopper for øvrig likhetene med The Smashing Pumpkins. Der The Smashing Pumpkins lar oss møte alternativ rock, er Ogilala et akustisk album, akkompagnert av gitar, piano og strykere.

Det betyr ikke at Ogilala er noe dårlig alternativ, for det er det ikke. Corgan presenterer for oss låter som Zowie som er en rolig og nedstrippet låt kun akkompagnert av piano, og Half-life of an autodidact, som akkompagneres av gitar og strykere. Sistnevnte låt er det også litt mer fart i. Innimellom kommer en og annen låt som ikke treffer meg helt, som den nyeste singelen, Spaniards. Når Corgan synger «Take me as I am» igjen og igjen, synes jeg egentlig det bare er irriterende å høre på, og vil bare hoppe videre til neste låt.



The long goodbye er for meg albumets beste låt. Den akustiske gitaren passer til de mer skjøre pianotonene, og teksten er vakker.
«Well, the end is right / Yet the world gets by / While they fill my skies with goodbyes / Still celestial bodies spinning out the sun / I'll bring in your deliverance as one»

Som sagt, er ikke Ogilala noe dårlig alternativ, i mangel på ny musikk fra The Smashing Pumpkins. Corgan leverer et nedstrippet og melankolsk album, som er helt greit å lytte til. Det er flere gode låter, men jeg synes likevel ikke det når helt opp hos meg. Det er et eller annet jeg savner, som jeg ikke klarer å sette fingeren på. Selv om det ikke er en helt rettferdig sammenligning, er jeg heller ikke i tvil om at jeg ville foretrukket et nytt album med Corgan og resten av Smashing Pumpkins, - hvis jeg hadde kunnet velge.