Ut av askene til Social Suicide og diverse andre band, stiger Korrupt. Forbanna, røffe, raske og skummelt fengende. Produsert av Tommy Akerholdt fra blant annet Silver og Turboneger ligger alt til rette for at Korrupts debutalbum skal kunne blåse fletta av hvem som helst, og Korrupt skuffer ikke. Korrupt var i vinden allerede i 2013 med den fengende om noe mer «rene» låten Southern Majority og med meldinger om album på vei så ventet jeg i spenning. Først nå, fire år senere sitter jeg med albumet og får høre mer av Korrupt. For å kjøre på med en av de største klisjeene jeg vet om: «den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves».

Fra Serpents sparker i gang ballet til Intuition har spilt opp til siste dans så er det ikke annet å gjøre enn å bare la seg overmanne. Ledet av Marius Jahnsens beinharde vokal akkompagnert av ekstremt gode, reflekterende og sinte tekster så viser Korrupt at de kan måle seg med hvem det måtte være av band med vreng.

Intuition, Hellion og No Past, No Future står igjen for meg som de sterkeste låtene, der første tar et realt oppgjør med organisert religion, noe som er lett å relatere til for en som selv er oppvokst i bibelbeltet. Hellion har et herlig driv med en Munoz bak trommene som oser spilleglede og når de også slenger på en stilig tekst som følges opp av et fett refreng så er det bare å lene seg tilbake og nyte. No Past, No Futures har et av de mest allsangvennlige refrengene på plata og jeg må stoppe med selv fra å rope med på «We chase the feeling of being young» når jeg er i offentlighet.

Over hele linja så er Preachers and Creatures et solid stykke arbeid som har skummelt mange fengende refrenger, feite riff og imponerende vokal, men det er ikke alt som går rett hjem. Khaver er den låten jeg har slitt mest med. Tempoet er skrudd ned og det hele føltes litt tamt og halvveis, spesielt sammenlignet med de andre singlene. På albumet gjør imidlertid låten seg bedre enn som singel og den sømløse overgangen fra Preachers and Creatures til Khaver er med på å gjøre at låten hører mer hjemme. For hver lytt så har låten vokst på meg og ettersom den er den mest lettspiselige så kan den kanskje være en «gateway-låt». Intuition er som sagt en av mine favoritter, men den er også roten til et av mine største irritasjonsmomenter med albumet. Det er siste låt ut, teksten er rå, drivet er herlig og bygger og bygger og akkurat når jeg er klar for et allskrikvennlige refreng av episk proporsjoner så er både låten og albumet over. Utallige gjennomlytt senere sitter fortsatt følelsen av at det er noe som mangler igjen.

Med unntak av konsertsetting er Preachers and Creatures et album som nytes best sammen med tekstheftet i litt dempet belysning, med noe godt i glasset. Dette kan kanskje sies om mange album, men i dette tilfellet så er det stemningen som bygges opp gjennom hver låt og skaper en følelse av utvikling som virkelig gjør det til en helhetlig lytteopplevelse. Selv om det aldri var tenkt på som et konseptalbum så har det på mange måter blitt nettopp det, noe bandet selv også anerkjenner, og da nytes det best som helhet også. Dette gjør imidlertid ikke at dette kun er et album som må lyttes i helhet. Med så mange låter med rått driv blir dette fort musikk du har på øret når du skal yte det lille ekstra og tilkalle og/eller drive ut djevelen under treningsøkter for de som driver med slikt.
Albumet slo ikke meg som en umiddelbar klassiker ved første gjennomlytt, men for hver lytt vokser låtene på deg, og på tross av at jeg har noen ankepunkter sitter jeg nå med en følelse av at dette kan bli et av mine favorittalbum i 2017.