Dansk-finske Liima slipper sitt andre album, 1982, førstkommende fredag. Første låt er også tittellåta. 1982 er også en av to singler som er gitt ut allerede. Det er en låt det er behagelig å lytte til, og som jeg gjerne kan høre på igjen. Låta gir rett og slett albumet en god start.



David Copperfield, som er andre låt på albumet, er også albumet lengste låt, med sine 6 minutter og 45 sekunder. Godt og vel over halve låta er kun instrumental, i blanda litt fuglekvitter, før vokalen kommer inn. De siste par-tre minuttene minner meg mye om danske Mew, og er det beste på låta. Det holder likevel ikke, denne låta er for kjedelig og ensformig for meg.

Da jeg lytta kjapt på et par av låtene første gang, fikk jeg et positivt inntrykk av plata, og trodde dette var et album som jeg ville like. Det er en og annen låt som treffer, som tidligere nevnte 1982. Life is dangerous er også en låt som faller i god smak hos meg. Vokalen tar mye plass, og det er rett og slett vakkert.

Dessverre treffer de færreste av låtene på 1982 hos meg, og jeg kjenner at mange av dem opplever jeg rett og slett som kjedelige. Jonathan, I can’t tell you er ikke en låt jeg vil kalle kjedelig, men fuglekvitteret og plystringa og hele låta appellerer definitivt ikke til meg. Jeg orker rett og slett ikke høre låta ferdig, og etter å ha pint meg gjennom et par minutter hopper jeg videre til neste og siste låt.

My mind is yours avslutter albumet, men dessverre ikke like bra som 1982 starta det. My mind is yours er en låt som blir for meg litt for intetsigende. Det gjelder egentlig 1982 generelt sett. Når jeg har hørt albumet ferdig er det ingen låter som sitter igjen hos meg, selv ikke de få låtene jeg faktisk likte. Dette blir for meg rett og slett et album som vil gå i glemmeboka.